Gå på skattejakt i avantgardismen

av Katrine K

Monoskop

Nettstedet Monoskop.org er et levende oppslagsverk og et rikholdig digitalt arkiv for kunsthistorie, kunststudier og teorier – med hovedvekt på 18-1900-tallets avantgardisme og modernisme. Her finnes verk og tekster om og av kunsthistoriens pionerer: nyskapende tidsskrifter, kunstnerbiografier, eksperimentell filmkunst, visjonær arkitektur m.m

Monoskop er bygget opp som en wiki, slik at alle kan bidra, og på denne måten vil innholdet stadig ekspandere. Monoskop har også en blogg, Monoskop Log, med bokanbefalinger. Det er nødvendig å lete og famle litt i begynnelsen, før man forstår hvordan nettstedet er bygget opp. Man kan også gå direkte til Monoskops avdeling for de beste artiklene (Features), som er markert med en bronse-stjerne som kvalitetsstempel.

-Så, sett av noen timer til skattejakt!

Infante

«Infante«. Via null.

Mecano_3

«Mecano 3«. Via null.

Zivot_2_1922

«Zivot 2 1922«. Via null.

Mens vi står på kjøkkenet og skjærer salma…

av Katrine K  

Vi har lest: Hva var det hun sa?  av Agnar Lirhus/Rune Markhus

 

jordelivet finnes, jordelivet finnes,

føtter i støvet, jordskokk finnes,

vi finnes og du, og drømmene finnes

uten ord, mening, uten

glemsel; hvem er vi som skal lagres i

evigheten,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det startet med Ingers alarm

I 1981 ga den danske forfatteren Inger Christensen (1935-2009) ut den rørende og rystende diktsamlingen Alfabet. Diktene handlet om menneskenes ødeleggende inngripen i naturen, med særlig referanse til atombombetrusselen. Alfabet var alfabetisk organisert og fulgte i formen et matematisk vekstprinsipp, kalt Fibonacci-rekken. Dette systemet fins i naturen og eskalerer hurtig til enorme proporsjoner (1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, osv). Christensen rakk «bare» å komme til bokstaven n i sitt alfabet, før systemet kollapset rent plassmessig: «nettene» er på 610 vers (neste bokstav ville ha hatt 987 vers…). Tallrekken var et underholdende konsept, men mest av alt fungerte den som en illustrasjon på hvor fort det kan gå å ødelegge naturen.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Eskalerende dikt om eskalerende klimakrise

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? av Agnar Lirhus (forfatter) og Rune Markhus (illustratør) ble i år gitt ut på H//O//F forlag. Boken er en dagsaktuell tolkning av Christensens Alfabet, og forfatteren Agnar Lirhus skriver i etterordet at han først og fremst har tenkt på arbeidet med boken som en oversettelse i tid. Frykten for at atombomben skal tilintetgjøre verden er ikke lenger like sterk. I våre dager er det heller den menneskeskapte klimakrisen som er den største trusselen. Allikevel, som i Alfabet, virker det som om menneskene er uberørte: «er det noen som vet hva vi skal gjøre?» spør Lirhus retorisk i etterordet. «Nei, ingen. Så vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort»:

 

kveg blir drevet over

slettene, under

vann; jeg står på

kjøkkenet og skjærer

salma, finkutter

koriander,

risen fosskoker,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt for de utrydningstruede

Teksten er oppramsende og suggererende; bokstavrim gjør at lesingen går nesten av seg selv, og avbrutte setninger leder oss videre til neste side. Lirhus bruker orginalens komposisjon, men har også tilføyd et par ekstra prinsipp: Boken er gjennomillustrert, og i tillegg har han innlemmet navnene på utrydningstruede arter.

 

[…]

Flerbrukshaller og fellesskapets fornuft;

feilene finnes, de grove, de systematiske,

de tilfeldige; fagrapportene finnes og framtiden;

og flagellatene finnes, anemonene finnes,

purpurrød og grønn hesteaktinie,

fiolett fjæresjørose, tenk et liv uten oss.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Et tegnet dikt

Boken er noe så sjeldent som en bildebok som ikke er en barnebok. Audiatur bokhandel presenterer boka som «et tegnet dikt, vendt mot både fortiden og fremtiden. Et ekko og en alarm».

De følsomme, pastellfargede illustrasjonene til Rune Markhus underbygger den melankolske, foruroligende stemningen som preger diktene. I strek og form viser de hvordan naturen så forsvarsløst berøres av menneskenes forurensning; isen smelter, eksosen fordriver fuglene og søppelen flyter i havet. Ordene er sterke fra før, men føles enda sterkere med bilder til stede. «Været finnes» står det, og en kjempebølge kommer for å utslette deler av Pakistan og Tacloban:

 

Pakistan, Tacloban

 

Pakistan i

juli 2010

 

Tacloban den 8.

november 2013

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det stumme skriket

Boken er et vakkert og tankevekkende bidrag til miljøkampen. Den er også en poetisk skildring av naturens «stumme» skrik og av menneskenes merkverdige nonsjalanse. De utrydningstruede artene skriker kanskje ikke på hørbar måte, ei heller den smeltende isen, eller det forsøplede havet. Men allikevel, – og det kommer så strekt til uttrykk i boken at det gjør vondt:

– skriket finnes.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Detalj fra dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Fra Mummidalens mørke

av Katrine K

Vi har lest: Det usynlige barnet  av Tove Jansson

 

Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Den finlandssvenske forfatteren, maleren og illustratøren Tove Jansson (1914-2001) ville fylt hundre år i år. Hun er verdenskjent for de illustrerte bøkene om Mummitrollene, og for blant annet bildeboken Vem ska trösta knyttet? (1960). I 1962 ga hun ut den illustrerte boken Det osynliga barnet, som ble oversatt til norsk året etter. Det usynlige barnet (1963) ble oversatt til norsk ved Gunnel Malmström, og gitt ut på Aschehoug & Co. Boken er også blitt gitt ut på nytt i år.

Ni noveller med alvorlige temaer

 

Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk hjemmefra uten å forklare hvorfor og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

 

Slik starter «Hattifnattenes hemmelighet», en av bokens ni noveller som alle handler om Mummitrollene eller andre fantasiskapninger, som Snusmumrikken og Filifjonka. Tove Jansson tar opp alvorlige temaer, som søskensjalusi, lengsel, sorg og ensomhet, – noe som gjør dette til en ganske mørk novellesamling. Boken er ikke åpenbart skrevet for barn, og de ulike novellene har heller ikke åpenbar sammenheng med hverandre. Den litt triste, underfundige og poetiske stemningen i tekst og tegninger, som så ofte preger Tove Janssons verk, er allikevel en rød tråd.

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Jenta som ikke kunne bli sint

Tittelnovellen «Det usynlige barnet» starter en mørk regnværskveld: Mummifamilien sitter på verandaen og renser sopp. Plutselig dukker vennen Tootikki opp, sammen med en usynlig jente som heter Ninni. Hun er blitt usynlig fordi den hjerteløse tanten stadig har skremt henne, med iskald ironi.

 

Hun var ironisk fra morgen til kveld og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne hun ikke se henne i det hele tatt.

 

Tootikki håper Mummitrollene kan få henne synlig igjen, og de tar henne imot med kjærlighet; Ninni blir straks et fullverdig familiemedlem. Mummimamma leter fram mormorens gamle notater, og finner en oppskrift på en kur som skal hjelpe «hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se». Hun syr en søt kjole til henne, og gir henne epler og sukkertøy. Hun forteller også de andre barna at de aldri må snakke til Ninni om den fæle tanten.

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Sakte, men sikkert blir den sjenerte Ninni gradvis mer synlig, – først kommer føttene fram og så resten av kroppen. Kjærlighet og trygge omgivelser hjelper. Allikevel: ansiktet er fortsatt usynlig!

 

«Hun kan ikke leke,» mumlet Mummitrollet og var veldig skuffet.

«Hun kan ikke bli sint,» sa lille My. «Det er det som er i veien med henne. Hør her,» fortsatte My og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å slåss. Tro meg, du.»

 

Den frittalende Lille My har visst rett. På en familieutflukt til havet later Mummipappa som om han skal kaste Mummimamma i vannet. Ninni, som aldri før har sett havet, tror det er farlig. I fullt raseri biter hun derfor Mummipappa i halen så han faller i vannet. Akkurat da kommer endelig ansiktet hennes til syne! Når hun deretter ser det komiske i situasjonen, begynner hun å le, helt utstoppelig. Endelig får hun utløp for sine innestengte følelser.

 

«Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.»

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 Lengselen etter å få være i fred

 

Det var engang en hemul som jobbet i et tivoli, men det behøver jo ikke alltid bety at man har det så forferdelig morsomt. Han klippet hull i folks billetter for at de ikke skulle kunne ha det morsomt mer enn en gang, og bare det kan jo gjøre en bedrøvet hvis man holder på med det hele livet.

 

Mange av fortellingene i boken skildrer karakterer som ikke helt finner seg til rette i livet og som lengter etter noe annet.  I «Hattifnattenes hemmelighet» drar Mummipappa langt av sted for å «finne seg selv». «Hemulen som elsket stillheten» er en fortelling om en dagdrømmende hemul som ikke er tilfreds med livet som billettklipper på familiens bråkete tivoli. Familien tror at han elsker sin jobb, men hemulen gleder seg mest til å bli pensjonist, – da skal han gjøre akkurat det han har lyst til, i fred og ro.

 

 «Du er alene og har ingenting å gjøre,» sa de andre hemulene vennlig. «Så det kan vel kvikke deg opp å hjelpe til litt og være sammen med mennesker.»

«Men jeg er aldri alene,» prøvde Hemulen å forklare. «Jeg får ikke tid. Det er så mange som vil kvikke meg opp. Unnskyld, men jeg vil så gjerne…»

«Det er fint,» sa familien og klappet ham på skulderen. «Sånn skal det være. Aldri alene, alltid på farten.»

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Han trenger imidlertid ikke vente så lenge. Etter et åtteukers regnvær går tivoliet i stykker. Hemulen får tilbud om å være billettklipper på familiens planlagte skøytebane, men klarer heldigvis å takke nei. Han tar mot til seg og forteller familien om sin innerste drøm: han vil bygge verdens vakreste dukkehus. Dessverre begynner alle å le, og han føler at drømmen går i stykker. Allikevel får han endelig mulighet til å prøve ut ensomheten. Han får nøklene til farmorens forlatte, gjengrodde park og låser seg inn:

 

Han eide måneskinnet mellom stammene, han ble forelsket i de vakreste trærne, han bandt kranser av løv og hengte om halsen på seg, og han hadde nesten ikke hjerte til å sove den første natten.

 

Men det tar ikke lang tid før barna fra tivoliet dukker opp. De lengter etter sin snille «tivolionkel» og tror de gjør ham en tjeneste ved å gi ham bitene som de har samlet opp etter det ødelagte tivoliet. Nå håper de han vil bygge det opp igjen, i parken.

 

En tapt og underlig verden av tre, silke, ståltråd, papir og rustent jern. Den stirret bedrøvet og forventningsfullt på Hemulen og han stirret tilbake på den i panikk.

 

Men hemulen har jo endelig bestemt seg for å bare ta hensyn til seg selv – etter å ha stått på for andre hele livet. Han murer seg inne bak låste grinder og prøver desperat å bygge sin private hytte. Men han klarer ikke å konsentrere seg: de forventningsfulle barna sitter på gjerdet og følger med på alt han gjør. Hytta raser sammen, og han gir etter for presset. Av restene etter det gamle tivoliet, bygger han så opp et annerledes og fantastisk tivoli inne i sin egen park:

 

«Sett i gang,» sa Hemulen. «Men husk at dette er ikke et tivoli, det er stillhetens park.»

Illustrasjon fra novellen "Cedric" i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Illustrasjon fra novellen «Cedric» i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 

Sannheten bak speilet

av Katrine K

Vi har lest: Huset uten speil  av Mårten Sandén

 

Langsomme, drømmeaktige ettermiddager da gulvet ble et hav av liksomvann som jeg svømte gjennom, eller der skyene som dro forbi utenfor vinduet, var fantastiske steder med tårn og murer.

 

Boken Huset uten speil av Mårten Sanden

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mårten Sandén (f. 1962) er en svensk barnebokforfatter og låtskriver med psykologutdannelse. Han ga ut Ett hus utan speglar i 2012. Boken ble i år utgitt på Omnipax med tittelen Huset uten speil , i Trond Furus oversettelse. Omslaget er av den svenske illustratøren Moa Schulman.

En psykologisk spøkelseshistorie

En gang for lenge siden var pappas barnløse grandtante Henrietta en kjent skuespiller. Nå er hun over hundre år og ligger for døden, på loftskammeret i sitt store hus. Elleveårige Thomasine og pappaen har bodd hos Henrietta en god stund allerede, og nå har også hennes onkel, tante og søskenbarn flyttet inn for å ta farvel med den gamle. For barna er huset et perfekt sted å leke gjemsel i, med 19 rom, knirkende trapper og mørke garderobeskap.

 

Den store utfordringen for den som står, er å finne Wilma. Hun kan finne gjemmesteder som andre aldri ville tenkt på. En gang hadde hun lagt seg oppå strengene i flygelet i den nederste salongen og lagt ned lokket. Det var Erland som sto, og han fant henne aldri. Da Wilma fortalte hvor hun hadde vært, sladret Erland selvsagt til faren sin, onkel Daniel, og Wilma fikk skjenn.

 

Tanten og onkelen er utålmodige og tenker visst mest på arven. Thomasines pappa er fjern og tilbringer all sin tid oppe hos grandtanten. Stemningen er laber, og ventetiden føles tung. Men så begynner mystiske ting å skje: Barna finner et garderobeskap der alle husets speil er gjemt. Og gjennom speilene kommer de til et parallelt, speilvendt hus der den gåtefulle, matroskledde jenta Hetty bor. De som besøker det speilvendte huset, forandrer seg til det bedre. Thomasine får svar på noen etterlengtede spørsmål, og på et mystisk vis har den døende Henrietta en finger med i spillet…

 

Jeg hadde fulgt etter dem gjennom huset, gjennom rom etter rom fulle av møbler og bilder jeg aldri hadde sett. Det var Henriettas hus, men allikevel ikke. Omtrent sånn som at noe man egentlig kjenner godt, plutselig kan virke så fremmed bare fordi man ser det i et speil.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mennesker med såre hemmeligheter

 

Vær så snill, hjelp oss, tenkte jeg og lukket øynene. Gjør oss til noe annet enn det vi er. Noe bedre.

 

Etterhvert skjønner vi at de ulike familiemedlemmene bærer på hemmeligheter, i form av psykiske spenninger eller ubearbeidede traumer. Thomasines pappa preges av hennes lillebrors død, en sorg som naturligvis også preger Wilma; de har begge to vanskeligheter med å gråte. Kusine Wilma føler seg alltid stygg, og har et dårlig forhold til sine foreldre. Femåringen Signe er engstelig og sier ikke et ord, mens fetteren Erland er slem hele tiden.

 

Livet er alltid der rundt omkring oss. Så mange menneskeliv at du aldri kan telle dem, og likevel kan vi alltid se det ufattelige rommet i hvert og ett av dem.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Det som står i veien for livet

Thomasine besøker Hetty og det speilvendte huset flere ganger fordi hun ønsker å forandre seg. Hun har nemlig ikke det livet hun ønsker. Men, noen ganger er det ikke en selv som er problemet:

 

«Det er ikke du som står i veien for ditt liv, som søskenbarna dine gjorde for sine,» sa hun. «Det er en annen.»

 

Pappaens ubearbeidede sorg står i veien for Thomasines livsutfoldelse. Han har aldri tillatt seg å kjenne ordentlig på savnet etter sin lille sønn og lever i en  boble. Når han blir med til det speilvendte huset, klarer han endelig å forsone seg med det som har skjedd:

 

Sorgen som hadde vært til stede i blikket hans så lenge, var der ennå, men det var noe nytt også. Eller rettere sagt, jeg så noe som hadde vært forsvunnet så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan det så ut.

Liv. Det var liv i pappas øyne igjen.

 

Symbolsk, underlig og drømmende

Man pleier å si at øynene er sjelens speil. Henrietta hadde plassert alle husets speil i et garderobeskap, i et rom som før i tiden {så treffende} ble kalt «the changing room». Som i Narnia-bøkene kommer man til en annen verden via speilene. Kanskje prøver forfatteren å invitere oss inn til sjelen, inn til det aller ærligste. Rommene der er gjenkjennelige, men samtidig annerledes. Og som i drømmer blandes elementer fra fortid og nåtid, realitet og fantasi.

 

På vei opp gjennom huset gjentok jeg det Hetty hadde sagt til meg, nesten ord for ord. At våre liv er skår der bare en liten bit av noe større speiler seg. At det fins deler av hvert menneske som er usynlige for en selv. At vi trenger hverandre for å våge se.

 

Huset uten speil er en vakker historie, med filosofiske gullkorn. Den er også underlig, med avanserte tankesprang og til tider hemmelighetsfull logikk. Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den. Forsto jeg egentlig poenget? Er historien troverdig? Og hva med meg, står jeg kanskje også i veien for mitt liv? Boken er ikke en typisk barnebok for de minste, men for store barn og ungdom tror jeg den vil være spennende og utfordrende, på en bra måte. Dette er en bok som går inn for å utvide leserens sjelelige horisonter. Det er da ikke verst.

Trailer

Den svenske utgaven av boken er illustrert, i motsetning til den norske. Da boken kom ut første gang i 2012, lagde det svenske forlaget Rabén & Sjögren, i samarbeid med illustratøren Moa Schulman en svært vakker trailer av boka. Jeg syns den kaster et oppklarende lys over både tema og innhold:

Et privatliv som ikke fins

Av Katrine K

Vi har lest: Mitt privatliv  av Tomas Espedal

 

Forfatteren fotograferer for å kunne

innta en fremmeds liv og minner.

 

Den fremmede er deg selv.

 

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fotobok og roman

Forfatteren Tomas Espedal, kjent for sine genrediffuse og selvbiografiske romaner, blant andre Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) og Imot kunsten (2009) har nylig gitt ut fotoboken Mitt privatliv (Gyldendal 2014). Boken er basert på private fotografier han har tatt gjennom en årrekke, og som dokumenterer hverdagslivet sammen med venner og familie samt hus, leiligheter og hotellrom han har bodd i. Fotografiene er ledsaget av små tekster i poetisk dagboksformat; her skriver han blant annet om kjærlighetssorg, og om gleden han føler ved å stelle for døtrene sine.

 

Jeg flyttet fra skrivebordet i Dreggen til skrivebordet

i huset på Askøy; her skrev jeg – som aleneforsørger

for to små jenter – i rask rekkefølge, tre romaner.

 

«En forfatter som fotograferer»

Ved første øyeblikk kan det se ut som om Espedal har begitt seg ut på nye og ukjente marker. Har han skiftet kunstarena, – prøver han seg som kunstfotograf? Slik er det n0k allikevel ikke. Espedal har bare fortsatt i det sporet han selv har tråkket opp, og den ivrige Espedal-leseren kan bare glede seg: endelig får vi nå se bilder av det han tidligere har skrevet om. En fotobok virker som en helt naturlig fortsettelse på et forfatterskap der liv og skrivekunst er så sterkt knyttet til hverandre. Som i tidligere bøker beskriver han sin egen skriveprosess, forsørgeransvaret for to sine døtre, savnet etter kjæresten og døden til sin egen og sine døtres mor.

Det virker som om det å fotografere for forfatteren bare er en annen måte å skrive på. Han omtaler seg da også som «en forfatter som fotograferer». Fotografiene speiler hans unike blikk for detaljer og komposisjoner. Rent kunst-teknisk har bildene ujevn kvalitet, – flere er svært vakre, med spennende motiv og teksturer, andre er mer ordinære, som familiefotografier. Det er uansett selve konseptet, denne dokumentasjonen (-eller iscenesettelsen) av kunstnerlivet, som gjør boken svært interessant.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Enkel skrivebordsteori

 

«Denne boken – jeg påtar meg å skrive den for dere – skal bli den enkleste av alle. Ta den for det den er ment å være: en ekte bok med bilder hentet direkte fra omstendighetene. […]»

 

Espedal innleder boken ved å sitere den franske poeten Emmanuel Hocquards, fra hans bok Theorie des tables. Hocquards teori går ut på at dersom man legger ulike ting på arbeidsbordet, vil dette utløse tekst. Denne teorien er et gjennomgangstema i Mitt privatliv: Espedal setter opp sine arbeidsbord som inspirasjonstavler for sin skriving. Bordene er sirlig og estetisk komponert, bestående av notatbøker, fotografier, avisutklipp, bøker, koselige små-lamper og andre personlige effekter. Selv når han grunnet kjærlighetssorg nesten ikke orker å stå opp, komponerer han seg et «arbeidsbord» i senga.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

 

For meg er ikke ensomhet et negativt ord.

Heller ikke savn, ikke sorg; jeg holdt på å dø av

kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene

holdt meg i live.

 

Han framstår som en «gammeldags» forfatter, i den forstand at han sverger til å skrive for hånd, med skrivemaskin eller penn. I stedet for å bli distrahert av internett og mobiltelefoner, bygger Espedal sin egen verden i disse arbeidsbordene. Deretter fotograferer han dem, kanskje for å kapsle dem enda mer inn.

Livet, med klippede kanter

Espedal har tilegnet boken til sin mor, Else Marie, og det var hun som lærte ham kunsten å klippe. I forordet minnes forfatteren hvordan hun gikk frem da hun lagde fotoalbum; med egen teknikk klippet hun bort det på bildene hun ikke likte. Hun klippet dem slik hun ville ha dem, til den verdenen hun ønsket seg. Akkurat dette minner litt om hvordan Espedal komponerer sine arbeidsbord, og kanskje også hvordan han redigerer sine bøker (jeg har lest at han klipper og limer tekstbiter sammen til romaner). Visstnok deler han svært generøst og modig sine private bilder og innerste tanker. Allikevel, – hva med de bitene som klippes bort, og alt det som gjemmes? Sannheten fins vel like mye der?

 

Jeg har alltid likt å gjemme meg, som barn var

jeg en mester i å forsvinne (det er jeg fremdeles).

Jeg gjemte meg bak dører og i skap, på loft og

i kjellere, og etter hvert, som voksen, lærer man

seg å bli borte i en mengde, og jeg skjuler meg

i det jeg skriver.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

En ekte bok

Espedal gjemmer seg altså ved å vise seg frem. Og han minner oss faktisk på dette hele tiden, at han ikke har noe privatliv, og at fotografier kun viser noe som allerede er over. Å fange et ekte privatliv virker umulig. Kanskje det er det han prøver å si. Å lage en ekte bok, klarer derimot Espedal med glans.

 

Fotografiet sier: Du eier ingenting.

Fotografiet sier: Det finnes ikke noe privatliv.

Fotografiet sier: Det har vært,

sånn var det, det er over.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk