av Katrine K
Vi har lest: Ballade av Blexbolex
“En ballade er en gammel sang som forteller en historie. Hver gang vi skal gjenfortelle historien, må vi huske alt som er sagt, og legge til det som faller oss inn.”
Blexbolex / Bernard Granger (f. 1966) er en fransk illustratør, tegneserieskaper og bildebokforfatter med stor internasjonal anerkjennelse. Bildeboka Ballade (utgitt på norsk i 2013) handler om et barn som går hjem fra skolen hver eneste dag. Denne historien gjenfortelles 7 ganger. Men, for hver gang vokser historien seg større og mer kompleks.
“Skolen, veien, huset.”
Det første kapitlet starter enkelt og oversiktlig, med tre bildesekvenser: “Skolen, veien, huset”. Alt virker så enkelt. Dette er det lille barnets verden. Men et barn utvider stadig sin horsiont, det er uungåelig. Hvis man ser nøye på hustakene, for eksempel, – ser det ikke ut til at de er i godt humør? Eller dersom man tar en avstikker innom skogen på vei hjem fra skolen, vil man ikke da oppdage noe nytt? Veien hjem fra skolen blir aldri den samme når barnet begynner å se på omgivelsene med nye øyne. Hekser og røvere dukker opp. Soldater, politi og en ildsprutende drage. Plutselig er vi midt inni en spennende detektivhistorie, -eller var det et skummelt eventyr? Så snus alt billedlig talt på hodet. I kaoset skjer det en stor ulykke. Noen lurer på om det er er blitt krig. En vakker dronning bortføres. Det syvende og siste kapitlet inneholder så mange sekvenser at vi nesten går i surr. Men dersom hovedpersonen klarer å nøste opp i alle de løse trådene, klarer han sikkert å komme seg hjem til slutt:
” Endelig kommer grålysningen, og noen vi kjenner, ønsker oss hjertelig velkommen.”
Ballade er en liten, men generøst tykk bildebok med Blexbolex`vakre illustrasjoner laget i stilistiske silketrykk. En fryd for øyet, ikke bare for de som er små. Og med en fortelling som vokser, akkurat som et barn. For barn vokser jo hele tiden. Og plutselig har barnet blitt en voksen. Men er det ikke slik at livene våre innerst inne beholder den samme grunntonen, selv om vi stadig bærer med oss nye erfaringer og nye måter å se og tolke omgivelsene på? Jeg liker å tenke på det slik…
