av Katrine K

Vi har lest: Ballen  av Mari Kanstad Johnsen

Mari Kanstad Johnsen er en norsk illustratør med utdannelse fra Konstfack i Stockholm og Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har illustrert flere bildebøker og vunnet priser i Årets vakreste bøker. Ballen (Gyldendal 2014) er hennes siste bildebok, som hun også har skrevet selv.

Handlingen starter en varm augustdag. De tre vennene Elling, Coco og Kim er på basketball-banen og tester ut Ellings nye ball da de plutselig hører en merkelig lyd. De leter overalt: hjemme hos hverandre, og i skogen. Men de finner ikke ut hvor lyden kommer fra. Først når de går tilbake til basketball-banen skjønner Kim det:

-Dere, jeg tror lyden kommer derfra.

Elling sperrer opp øynene.

-Fra inni ballen?

De tre vennene må tilslutt sprenge ballen for å finne ut hva, eller hvem, som bråker. Er det bier, eller en radio? Historien har frem til nå vært ganske realistisk (ja, med unntak av at det er tre dyr som er hovedpersoner), men her tar historien en uventet vending: Inni ballen finner de, utrolig nok, en liten dame. Hun heter Britta og har vært inni ballen en hel uke. Nå spør hun etter et eple, fordi hun er så sulten. Da jeg leste dette første gang, må jeg si at jeg tenkte i mitt stille sinn: dette er nesten litt for sprøtt, selv til barnebok å være. Hva skjer videre nå, kommer vi til å “tro på” denne historien? Selvsagt gjør vi det. Kanstad Johnsen samler trådene, hun får oss til å godta logikken, i denne rare, absurde historien. Britta jobber jo på en ballfabrikk, hun, og ble sugd inn i ballen fordi hun hadde trykket på feil knapp.

De tre vennene får besøke ballfabrikken der Britta jobber, og de får lage sine egne basketballer (som plaster på såret for at Ellings ball var sprengt i filler). Det kan virke som en skikkelig “happy ending”,  – hadde det ikke vært for at Kim nå på mystisk vis forsvinner… – har han også trykket på feil knapp?

 

Uttrykksfulle streker i alle varianter

Det er inspirerende, og – estetisk sett – en fin opplevelse å bla i boka. Illustrasjonene er følsomme, livlige og uttrykksfulle og tar stemningene på kornet. Når for eksempel Britta er svimmel på grunn av den ekstreme sommervarmen, flyter malingen utover og alt blir uklart.

Det som gjør denne bildeboka litt ekstra spesiell, er at illustrasjonene er utført i mange forskjellige teknikker; det er ingen stramme kunstneriske regler. Kanstad Johnsen veksler mellom streker som er tykke, tynne, malte, tegnede, uvørne og presise. Hun veksler også mellom rene, ensfargede og rotete, fargerike bakgrunner. Det er litt som en pose “Godt og blandet”, der man får søtt, salt og syrlig i samme pose. Og det er jo ganske genialt! Men det krever også en genial kunstner, som kan klare å binde det hele sammen, til et samlet uttrykk som fungerer. Jeg syns absolutt hun har fått det til. Kanskje er det fordi karakterene er såpass gjenkjennelige i alle uttrykkene. Kanskje er det den gjennomgående kombinasjonen av duse, harmoniske farger og det kullsorte; dette grepet som også gir meg assosiasjoner til bildebøker fra femtitallet. – Og slikt gjør meg nostalgisk på en god måte.

 

Fantasi uten vokseninnblanding

Språket i boka er muntlig, enkelt og “coolt”, og noe av dette går igjen i illustrasjonene også: De tar ikke livet så dønn seriøst. Den sløve, skjeggete onkelen til Kim, som driver verkstedet “Sykkel-fikser`n” lar de unge holde på med sitt inne på verkstedet. Foreldrene til Elling slapper av på sofaen og aner ikke noe om det dramaet som skjer borte på basketball-banen. Og når barn får være alene, uten vokseninnblanding, da oppstår gjerne en hel del fantasi… – og akkurat det har denne boka mye av!