Av Katrine K

Vi har lest: Å skrive  av Marguerite Duras

 

Å skrive.

Jeg kan ikke.

Ingen kan.

Det må sies: man kan ikke.

Og man skriver.

I år er det 100 år siden den franske forfatteren og regissøren Marguerite Duras (1914-1996) ble født. Duras er kjent for sine romaner om Fransk Indokina, og for manuset til filmen Hiroshima min elskede (1959). Blant hennes mest kjente verk er den selvbiografiske romanen L’Amant (1984), i norsk oversettelse: Elskeren (1985).

 

Det er i et hus man er alene. Ikke utenfor det, men inne i det. I hagen er det fugler, katter. Men innimellom også et ekorn, en ilder. Man er ikke alene i en hage. Men i huset er man så alene at man blir helt forvirret noen ganger. det er først nå jeg vet at jeg bodde der i ti år. Alene. Og det for å skrive bøker som gjorde det klart, både for meg selv og andre, at jeg var den forfatteren jeg er.

 

Ensomhet og eget hus

Forfatteren Virginia Woolf skrev i den feministiske klassikeren Et eget rom (1929) at en kvinne trengte et eget arbeidsrom (samt økonomisk sikkerhet) for å kunne skrive. Marguerite Duras gikk enda litt lenger: for penger hun hadde tjent på filmrettighetene til en roman, kjøpte hun seg et fire hundre kvadratmeter stort hus i den franske landsbyen Neauphle. Huset var stort nok til at hun kunne finne den nødvendige roen og ensomheten hun trengte for å skrive. Det var også stort nok til å ta imot sin sønn, sine venner og sine elskere. I tillegg, og som faktisk var utslagsgivende for at hun kjøpte huset, hadde huset en fantastisk hage, med blant annet plommetrær og en stor dam.

 

 Jeg trodde jeg hadde kjøpt huset her i Neauphle for mine venners skyld også, for å holde det åpnet for dem, men jeg tok feil. Jeg hadde kjøpt det til meg selv.

 

 Personlige notater

Å skrive minner i form om en samling løsrevne dagboksnotater, eller  kanskje man heller skulle kalle det  litterære “notes to self”. Duras skildrer livet i huset og i hagen, forteller små anekdoter fra sitt eget liv samtidig som hun åpent og personlig betrakter sin egen skriveprosess. Selv om hun setter pris på venners selskap og uteliv, så gjentar hun dette gang på gang: hun trenger ensomhet for å kunne skrive. Og hun både elsker og frykter denne ensomheten, – den er nødvendig for hennes kunstneriske virke, men samtidig også et springbrett til både galskap og alkoholisme.

 

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være alene, at jeg skulle være alene for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var alene i dette huset. Jeg stengte meg inne – jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus.

 

Whisky og rosemønstrede puter

Marguerite Duras var en produktiv kunstner, og ble i sin levetid svært berømt, både for bøker og filmmanus. Men suksessen kostet. Den selvvalgte ensomheten, i tillegg til vonde krigsminner, turbulente kjærlighetsforhold og en lungesykdom på slutten av livet, tok på. Hun utviklet etter hvert et sterkt avhengighetsforhold til alkoholen:

 

Ensomhet, det kan bety: enten døden, eller boken. Men først og fremst betyr det alkohol. Det vil si whisky.

 

Oversetteren skriver, i etterordet, at hun ble overrasket da hun for første gang så fotografier av Duras`hus innvendig. Den romantiske og feminine innredningen, med kurvmøbler, rosemønstrede puter og smålamper hadde en helt spesiell mykhet over seg. Dette til tross for at Duras aldri har framstått som noen typisk “myk” forfatter for oversetteren. Videre reflekterer hun rundt forfatterens til tider helt vanvittige drikking, som står i sterk kontrast til disse rommene, så tydelig innredet for ro og arbeid. “Hvordan beveget hun seg rundt her når hun drakk?”undrer hun.

Skrivingen som redning

Å skrive er en bok som går fort å lese, men som gjerne kan leses gjentatte ganger. Den er inspirerende og full av gullkorn og kuriositeter. Dessuten gir den verdifull innsikt i Duras`liv og verker.

 

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en. Å ikke ha noe som helst tema for en bok, ingen ide til en bok, det er å befinne seg, nok en gang, foran en bok. En enorm tomhet. En mulig bok.