Av Katrine K

Vi har lest: Mitt privatliv  av Tomas Espedal

 

Forfatteren fotograferer for å kunne

innta en fremmeds liv og minner.

 

Den fremmede er deg selv.

 

Fotobok og roman

Forfatteren Tomas Espedal, kjent for sine genrediffuse og selvbiografiske romaner, blant andre Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) og Imot kunsten (2009) har nylig gitt ut fotoboken Mitt privatliv (Gyldendal 2014). Boken er basert på private fotografier han har tatt gjennom en årrekke, og som dokumenterer hverdagslivet sammen med venner og familie samt hus, leiligheter og hotellrom han har bodd i. Fotografiene er ledsaget av små tekster i poetisk dagboksformat; her skriver han blant annet om kjærlighetssorg, og om gleden han føler ved å stelle for døtrene sine.

 

Jeg flyttet fra skrivebordet i Dreggen til skrivebordet

i huset på Askøy; her skrev jeg – som aleneforsørger

for to små jenter – i rask rekkefølge, tre romaner.

 

“En forfatter som fotograferer”

Ved første øyeblikk kan det se ut som om Espedal har begitt seg ut på nye og ukjente marker. Har han skiftet kunstarena, – prøver han seg som kunstfotograf? Slik er det n0k allikevel ikke. Espedal har bare fortsatt i det sporet han selv har tråkket opp, og den ivrige Espedal-leseren kan bare glede seg: endelig får vi nå se bilder av det han tidligere har skrevet om. En fotobok virker som en helt naturlig fortsettelse på et forfatterskap der liv og skrivekunst er så sterkt knyttet til hverandre. Som i tidligere bøker beskriver han sin egen skriveprosess, forsørgeransvaret for to sine døtre, savnet etter kjæresten og døden til sin egen og sine døtres mor.

Det virker som om det å fotografere for forfatteren bare er en annen måte å skrive på. Han omtaler seg da også som “en forfatter som fotograferer”. Fotografiene speiler hans unike blikk for detaljer og komposisjoner. Rent kunst-teknisk har bildene ujevn kvalitet, – flere er svært vakre, med spennende motiv og teksturer, andre er mer ordinære, som familiefotografier. Det er uansett selve konseptet, denne dokumentasjonen (-eller iscenesettelsen) av kunstnerlivet, som gjør boken svært interessant.

Enkel skrivebordsteori

 

“Denne boken – jeg påtar meg å skrive den for dere – skal bli den enkleste av alle. Ta den for det den er ment å være: en ekte bok med bilder hentet direkte fra omstendighetene. […]”

 

Espedal innleder boken ved å sitere den franske poeten Emmanuel Hocquards, fra hans bok Theorie des tables. Hocquards teori går ut på at dersom man legger ulike ting på arbeidsbordet, vil dette utløse tekst. Denne teorien er et gjennomgangstema i Mitt privatliv: Espedal setter opp sine arbeidsbord som inspirasjonstavler for sin skriving. Bordene er sirlig og estetisk komponert, bestående av notatbøker, fotografier, avisutklipp, bøker, koselige små-lamper og andre personlige effekter. Selv når han grunnet kjærlighetssorg nesten ikke orker å stå opp, komponerer han seg et “arbeidsbord” i senga.

 

For meg er ikke ensomhet et negativt ord.

Heller ikke savn, ikke sorg; jeg holdt på å dø av

kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene

holdt meg i live.

 

Han framstår som en “gammeldags” forfatter, i den forstand at han sverger til å skrive for hånd, med skrivemaskin eller penn. I stedet for å bli distrahert av internett og mobiltelefoner, bygger Espedal sin egen verden i disse arbeidsbordene. Deretter fotograferer han dem, kanskje for å kapsle dem enda mer inn.

Livet, med klippede kanter

Espedal har tilegnet boken til sin mor, Else Marie, og det var hun som lærte ham kunsten å klippe. I forordet minnes forfatteren hvordan hun gikk frem da hun lagde fotoalbum; med egen teknikk klippet hun bort det på bildene hun ikke likte. Hun klippet dem slik hun ville ha dem, til den verdenen hun ønsket seg. Akkurat dette minner litt om hvordan Espedal komponerer sine arbeidsbord, og kanskje også hvordan han redigerer sine bøker (jeg har lest at han klipper og limer tekstbiter sammen til romaner). Visstnok deler han svært generøst og modig sine private bilder og innerste tanker. Allikevel, – hva med de bitene som klippes bort, og alt det som gjemmes? Sannheten fins vel like mye der?

 

Jeg har alltid likt å gjemme meg, som barn var

jeg en mester i å forsvinne (det er jeg fremdeles).

Jeg gjemte meg bak dører og i skap, på loft og

i kjellere, og etter hvert, som voksen, lærer man

seg å bli borte i en mengde, og jeg skjuler meg

i det jeg skriver.

 

En ekte bok

Espedal gjemmer seg altså ved å vise seg frem. Og han minner oss faktisk på dette hele tiden, at han ikke har noe privatliv, og at fotografier kun viser noe som allerede er over. Å fange et ekte privatliv virker umulig. Kanskje det er det han prøver å si. Å lage en ekte bok, klarer derimot Espedal med glans.

 

Fotografiet sier: Du eier ingenting.

Fotografiet sier: Det finnes ikke noe privatliv.

Fotografiet sier: Det har vært,

sånn var det, det er over.