Fra Mummidalens mørke

av Katrine K

Vi har lest: Det usynlige barnet  av Tove Jansson

 

Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Den finlandssvenske forfatteren, maleren og illustratøren Tove Jansson (1914-2001) ville fylt hundre år i år. Hun er verdenskjent for de illustrerte bøkene om Mummitrollene, og for blant annet bildeboken Vem ska trösta knyttet? (1960). I 1962 ga hun ut den illustrerte boken Det osynliga barnet, som ble oversatt til norsk året etter. Det usynlige barnet (1963) ble oversatt til norsk ved Gunnel Malmström, og gitt ut på Aschehoug & Co. Boken er også blitt gitt ut på nytt i år.

Ni noveller med alvorlige temaer

 

Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk hjemmefra uten å forklare hvorfor og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

 

Slik starter «Hattifnattenes hemmelighet», en av bokens ni noveller som alle handler om Mummitrollene eller andre fantasiskapninger, som Snusmumrikken og Filifjonka. Tove Jansson tar opp alvorlige temaer, som søskensjalusi, lengsel, sorg og ensomhet, – noe som gjør dette til en ganske mørk novellesamling. Boken er ikke åpenbart skrevet for barn, og de ulike novellene har heller ikke åpenbar sammenheng med hverandre. Den litt triste, underfundige og poetiske stemningen i tekst og tegninger, som så ofte preger Tove Janssons verk, er allikevel en rød tråd.

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Jenta som ikke kunne bli sint

Tittelnovellen «Det usynlige barnet» starter en mørk regnværskveld: Mummifamilien sitter på verandaen og renser sopp. Plutselig dukker vennen Tootikki opp, sammen med en usynlig jente som heter Ninni. Hun er blitt usynlig fordi den hjerteløse tanten stadig har skremt henne, med iskald ironi.

 

Hun var ironisk fra morgen til kveld og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne hun ikke se henne i det hele tatt.

 

Tootikki håper Mummitrollene kan få henne synlig igjen, og de tar henne imot med kjærlighet; Ninni blir straks et fullverdig familiemedlem. Mummimamma leter fram mormorens gamle notater, og finner en oppskrift på en kur som skal hjelpe «hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se». Hun syr en søt kjole til henne, og gir henne epler og sukkertøy. Hun forteller også de andre barna at de aldri må snakke til Ninni om den fæle tanten.

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Sakte, men sikkert blir den sjenerte Ninni gradvis mer synlig, – først kommer føttene fram og så resten av kroppen. Kjærlighet og trygge omgivelser hjelper. Allikevel: ansiktet er fortsatt usynlig!

 

«Hun kan ikke leke,» mumlet Mummitrollet og var veldig skuffet.

«Hun kan ikke bli sint,» sa lille My. «Det er det som er i veien med henne. Hør her,» fortsatte My og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å slåss. Tro meg, du.»

 

Den frittalende Lille My har visst rett. På en familieutflukt til havet later Mummipappa som om han skal kaste Mummimamma i vannet. Ninni, som aldri før har sett havet, tror det er farlig. I fullt raseri biter hun derfor Mummipappa i halen så han faller i vannet. Akkurat da kommer endelig ansiktet hennes til syne! Når hun deretter ser det komiske i situasjonen, begynner hun å le, helt utstoppelig. Endelig får hun utløp for sine innestengte følelser.

 

«Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.»

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 Lengselen etter å få være i fred

 

Det var engang en hemul som jobbet i et tivoli, men det behøver jo ikke alltid bety at man har det så forferdelig morsomt. Han klippet hull i folks billetter for at de ikke skulle kunne ha det morsomt mer enn en gang, og bare det kan jo gjøre en bedrøvet hvis man holder på med det hele livet.

 

Mange av fortellingene i boken skildrer karakterer som ikke helt finner seg til rette i livet og som lengter etter noe annet.  I «Hattifnattenes hemmelighet» drar Mummipappa langt av sted for å «finne seg selv». «Hemulen som elsket stillheten» er en fortelling om en dagdrømmende hemul som ikke er tilfreds med livet som billettklipper på familiens bråkete tivoli. Familien tror at han elsker sin jobb, men hemulen gleder seg mest til å bli pensjonist, – da skal han gjøre akkurat det han har lyst til, i fred og ro.

 

 «Du er alene og har ingenting å gjøre,» sa de andre hemulene vennlig. «Så det kan vel kvikke deg opp å hjelpe til litt og være sammen med mennesker.»

«Men jeg er aldri alene,» prøvde Hemulen å forklare. «Jeg får ikke tid. Det er så mange som vil kvikke meg opp. Unnskyld, men jeg vil så gjerne…»

«Det er fint,» sa familien og klappet ham på skulderen. «Sånn skal det være. Aldri alene, alltid på farten.»

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Han trenger imidlertid ikke vente så lenge. Etter et åtteukers regnvær går tivoliet i stykker. Hemulen får tilbud om å være billettklipper på familiens planlagte skøytebane, men klarer heldigvis å takke nei. Han tar mot til seg og forteller familien om sin innerste drøm: han vil bygge verdens vakreste dukkehus. Dessverre begynner alle å le, og han føler at drømmen går i stykker. Allikevel får han endelig mulighet til å prøve ut ensomheten. Han får nøklene til farmorens forlatte, gjengrodde park og låser seg inn:

 

Han eide måneskinnet mellom stammene, han ble forelsket i de vakreste trærne, han bandt kranser av løv og hengte om halsen på seg, og han hadde nesten ikke hjerte til å sove den første natten.

 

Men det tar ikke lang tid før barna fra tivoliet dukker opp. De lengter etter sin snille «tivolionkel» og tror de gjør ham en tjeneste ved å gi ham bitene som de har samlet opp etter det ødelagte tivoliet. Nå håper de han vil bygge det opp igjen, i parken.

 

En tapt og underlig verden av tre, silke, ståltråd, papir og rustent jern. Den stirret bedrøvet og forventningsfullt på Hemulen og han stirret tilbake på den i panikk.

 

Men hemulen har jo endelig bestemt seg for å bare ta hensyn til seg selv – etter å ha stått på for andre hele livet. Han murer seg inne bak låste grinder og prøver desperat å bygge sin private hytte. Men han klarer ikke å konsentrere seg: de forventningsfulle barna sitter på gjerdet og følger med på alt han gjør. Hytta raser sammen, og han gir etter for presset. Av restene etter det gamle tivoliet, bygger han så opp et annerledes og fantastisk tivoli inne i sin egen park:

 

«Sett i gang,» sa Hemulen. «Men husk at dette er ikke et tivoli, det er stillhetens park.»

Illustrasjon fra novellen "Cedric" i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Illustrasjon fra novellen «Cedric» i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 

Katrine@

2 Comments

  1. Du skriver om de fineste bøker Kathrine, jeg blir alltid glad av å komme på besøk i din Magifabrikk 🙂 Også holder jeg akkurat på å lese boken om Tove Jansson – Arbeide og elske. Spennende dame, nydelige historier og tegninger.

    • Åh, nå ble jeg glad! Takk for lesetips, den boka har jeg veldig lyst til å lese:), – en fantastisk og så variert dame!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *