Nye arbeider i gamle rom

av Katrine K

Vi har lyst til å se: The Hertervig Rooms/Kunsthall Stavanger

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party (f.1980) er en sveitsisk kunstner som bor og arbeider i Brüssel, Belgia. Han er aktuell med utstillingen «The Hertervig Rooms» i Kunsthall Stavanger. I fire rom henger Partys tegninger og malerier – alle er inspirert av den norske kunstneren Lars Hertervig (1830– 1902). Utstillingen er opprinnelig en del av Partys utstilling «Landscape» (juli-august 2014), men denne delen av utstillingen fikk stå litt lenger.

Lars Hertervig er regnet som en av Norges mest betydningsfulle kunstmalere, innen romantikken – også omtalt som «lysets mester». Stavanger Kunstforening (nå Kunsthall Stavanger) eide tidligere den største Hertervig-samlingen, og verkene var stilt ut i det man kalte «Hertervig-rommene». I 1990 ble hele samlingen donert til Stavanger kunstmuseum.

For en liten stund er altså bildene «tilbake igjen»! Utstillingen varer til 9. november 2014.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Nicolas Party på Kunsthall Stavanger. Foto: Christopher Jonassen. Alle rettigheter: Kunsthall Stavanger.

Ensomheten som en nødvendighet for å kunne skrive

Av Katrine K

Vi har lest: Å skrive  av Marguerite Duras

 

Å skrive.

Jeg kan ikke.

Ingen kan.

Det må sies: man kan ikke.

Og man skriver.

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

Marguerite_Duras_1993

Marguerite Duras i 1993. Kilde: Wikimedia Commons

I år er det 100 år siden den franske forfatteren og regissøren Marguerite Duras (1914-1996) ble født. Duras er kjent for sine romaner om Fransk Indokina, og for manuset til filmen Hiroshima min elskede (1959). Blant hennes mest kjente verk er den selvbiografiske romanen L’Amant (1984), i norsk oversettelse: Elskeren (1985).

En liten bok om det å skrive

TransFe:r Forlag ga i juni ut teksten Å skrive av Marguerite Duras, i Silje Aa. Fagerlunds oversettelse. Teksten, et essay på litt over 40 sider, er kun en liten del av Duras` bok med samme tittel: Ecrire (1993). Oversetteren skriver imidlertid i etterordet at dette utdraget står seg vel så godt alene – den skiller seg ut ved å være en form for poetikk; den er forfatterens refleksjon over sin egen skrivekunst.

 

Det er i et hus man er alene. Ikke utenfor det, men inne i det. I hagen er det fugler, katter. Men innimellom også et ekorn, en ilder. Man er ikke alene i en hage. Men i huset er man så alene at man blir helt forvirret noen ganger. det er først nå jeg vet at jeg bodde der i ti år. Alene. Og det for å skrive bøker som gjorde det klart, både for meg selv og andre, at jeg var den forfatteren jeg er.

 

Ensomhet og eget hus

Forfatteren Virginia Woolf skrev i den feministiske klassikeren Et eget rom (1929) at en kvinne trengte et eget arbeidsrom (samt økonomisk sikkerhet) for å kunne skrive. Marguerite Duras gikk enda litt lenger: for penger hun hadde tjent på filmrettighetene til en roman, kjøpte hun seg et fire hundre kvadratmeter stort hus i den franske landsbyen Neauphle. Huset var stort nok til at hun kunne finne den nødvendige roen og ensomheten hun trengte for å skrive. Det var også stort nok til å ta imot sin sønn, sine venner og sine elskere. I tillegg, og som faktisk var utslagsgivende for at hun kjøpte huset, hadde huset en fantastisk hage, med blant annet plommetrær og en stor dam.

 

 Jeg trodde jeg hadde kjøpt huset her i Neauphle for mine venners skyld også, for å holde det åpnet for dem, men jeg tok feil. Jeg hadde kjøpt det til meg selv.

 

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

 Personlige notater

Å skrive minner i form om en samling løsrevne dagboksnotater, eller  kanskje man heller skulle kalle det  litterære «notes to self». Duras skildrer livet i huset og i hagen, forteller små anekdoter fra sitt eget liv samtidig som hun åpent og personlig betrakter sin egen skriveprosess. Selv om hun setter pris på venners selskap og uteliv, så gjentar hun dette gang på gang: hun trenger ensomhet for å kunne skrive. Og hun både elsker og frykter denne ensomheten, – den er nødvendig for hennes kunstneriske virke, men samtidig også et springbrett til både galskap og alkoholisme.

 

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være alene, at jeg skulle være alene for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var alene i dette huset. Jeg stengte meg inne – jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus.

 

Whisky og rosemønstrede puter

Marguerite Duras var en produktiv kunstner, og ble i sin levetid svært berømt, både for bøker og filmmanus. Men suksessen kostet. Den selvvalgte ensomheten, i tillegg til vonde krigsminner, turbulente kjærlighetsforhold og en lungesykdom på slutten av livet, tok på. Hun utviklet etter hvert et sterkt avhengighetsforhold til alkoholen:

 

Ensomhet, det kan bety: enten døden, eller boken. Men først og fremst betyr det alkohol. Det vil si whisky.

 

Oversetteren skriver, i etterordet, at hun ble overrasket da hun for første gang så fotografier av Duras`hus innvendig. Den romantiske og feminine innredningen, med kurvmøbler, rosemønstrede puter og smålamper hadde en helt spesiell mykhet over seg. Dette til tross for at Duras aldri har framstått som noen typisk «myk» forfatter for oversetteren. Videre reflekterer hun rundt forfatterens til tider helt vanvittige drikking, som står i sterk kontrast til disse rommene, så tydelig innredet for ro og arbeid. «Hvordan beveget hun seg rundt her når hun drakk?»undrer hun.

Skrivingen som redning

Å skrive er en bok som går fort å lese, men som gjerne kan leses gjentatte ganger. Den er inspirerende og full av gullkorn og kuriositeter. Dessuten gir den verdifull innsikt i Duras`liv og verker.

 

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en. Å ikke ha noe som helst tema for en bok, ingen ide til en bok, det er å befinne seg, nok en gang, foran en bok. En enorm tomhet. En mulig bok.

 

 

Vakkert og mytebrytende om kråker

av Katrine K

Vi har lest: Kråker. Et portrett  av Cord Riechelmann

 

Alle kjenner dem, omtrent ingen liker dem. Kråker har kolonisert nesten hele kloden, og så godt som alltid holdt seg i nærheten av mennesker. Det kan se ut som om de allerede har vært til stede overalt hvor man kommer.

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

En liten, ravnsvart bok som vil vekke din interesse

Det fins mange fuglebøker, men det er ikke ofte man finner bok som i sin helhet er viet kråker. Boken Kråker.  Et portrett (Forlaget Press 2014) er en litt annerledes fuglebok, skrevet av den Berlin-baserte forfatteren Cord Riechelmann. Han har studert biologi og filosofi og har blant annet bakgrunn som dyre-journalist. Den prisbelønte bokdesigneren og forfatteren Judith Schalansky har redigert og formgitt boken. I tysk utgave inngår den i en serie vakkert utformede bøker om naturkunnskap, kalt Naturkunden.

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Grenseutvidende

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

I bokens første del blir vi kjent med kråkene gjennom flere frittstående fortellinger. Disse fortellingene oppleves som noe midt mellom skjønn- og faglitteratur, -her er en miks av forfatterens egne opplevelser og forskningsbasert kunnskap. Dessuten er boken også en bildebok, med vakre illustrasjoner hentet fra gamle fuglebøker. Ideen bak Naturkunden-serien er da også å krysse og utvide grensene mellom filosofi og biologi, form og innhold, naturvitenskap og litteratur.

Språket kan innimellom virke noe omstendelig, og for lesbarhetens skyld kunne det ha vært litt mer luft mellom avsnittene. Det er allikevel lett å la seg rive med av forfatterens lidenskap til disse sagnomsuste fuglene, som har satt dype spor i vår historie. Det er også interessant å lese hvordan de på geniale måter tilpasser seg menneskenes liv. Ravnene i Canada, for eksempel, drar nytte av et trafikalt lyskryss:

 

Når det blir rødt lys, kaster de nøtter i veibanen, og når bilene har kjørt over dem og er borte igjen, plukker de opp innholdet.

 

Fra ur-kråke til urban kråke

Med ordet kråke tenker de fleste kanskje på den gråsvarte fuglen «Alminnelig kråke». Men kråkefamilien, på latin: Corvidae, omfatter hele 123 arter, deriblant skjære, ravn og nøtteskrike.

I boken kan vi lese at kråkefuglene stammer fra en «urkråke» som levde i den tropiske regnskogen for over tjueåtte millioner år siden. Vi kan også lese om det farefulle livet til by-kråkene i Berlin, og vi kan lese om vikingene, som likte ravnen så godt at de bar en hellig ravnefane når de dro på røvertokt.

 

Folk i de nordiske landene, som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene, hadde imidlertid et annet syn på de svarte fuglene. For dem var ravnene direkte forbundet med vikingenes ankomst, og dermed også med døden som fulgte med vikingene.

 

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

En kråke er ikke bare en kråke: 20 portretter

Andre del av boken er systematisk oppbygd og minner i form om en tradisjonell fuglebok. Her portretteres 20 av de mest kjente kråkeartene, presentert med sine latinske navn og en detaljert illustrasjon. Portrettene er, som resten av boken, preget av forfatterens personlige fortellerstil – som igjen gir personlighet til fuglene:

 

 De gråsvarte kråkene er lekne. Jeg observerte nylig hvordan de akte nedover et bratt tak, fløy opp igjen for så å ake nedover enda en gang.

 

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Bryter myter

Kråker er historisk sett blitt forbundet med «det onde». I Hitchcocks berømte film Fuglene, går en kråkeflokk til angrep på uskyldige barn i en skolegård, et av mange eksempler innen kunsten som nører opp under denne oppfattelsen.

Hvorfor har kråkene et så dårlig rykte? Forfatteren forsøker seg på flere forklaringer: 

 

De svarte kråkene finnes omtrent overalt på jorden og har alltid vært omgitt av myter. Kanskje er det på grunn av deres svarte farge at de ofte er blitt forbundet med død og ulykke. Kanskje er det deres intelligens som skremmer oss.

 

Trinn for trinn klarer forfatteren faktisk å bryte ned de fleste mytene, og tilbake står da noen helt unike fugler: kråkene,slik de egentlig er. – For kråker er jo de mest trofaste partnere som fins. De elsker å leke og har en utpreget humoristisk sans. De kommer i mange ulike og særegne utgaver. Dessuten kan de både lage og bruke verktøy. Tenk det!

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

8b

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann er i samme format som den tradisjonelle fugleboka Fuglene i farger av Rolf Vik (1953). Foto: Magifabrikk

Rørende brevveksling mellom far og sønn – og mellom fortid og nåtid

av Katrine K

Vi har lest: Kjære Rikard  av Lene Ask

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Mine kjære papa og mama!

Jeg var saa bedrövet da dere reiste. Vi har det svert gilt her, vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mere at fortæle om

en kjærlig hilsen fra eders lille gut

 

Lene Ask (f. 1974) er en norsk fotograf, illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter som har mottat flere priser for sitt arbeid. Tegneserieromanen Kjære Rikard kom ut på No Comprendo Press i 2014.

Hundre år gamle brev, som tegneserieroman

Utgangspunktet for Kjære Rikard er noen over hundre år gamle brev som Lene Ask fant i misjonsarkivet i Stavanger: en brevveksling mellom Rikard og hans far, misjonæren David Jakobsen.

Scenariet er temmelig tragisk og rørende. Rikard, født som misjonærbarn på Madagaskar i 1875, har nylig mistet sin mor etter hjemkomsten til Norge. Faren gifter seg snart på nytt og drar tilbake til Madagaskar for å utøve sitt misjonær-kall. Han etterlater sine tre barn, deriblant Rikard på syv, på et barnehjem i Stavanger.

Det kommer til å gå ti år før Rikard får møte faren sin igjen. Og ventetiden er lang, -for dem begge.

Glædeligt Nyttar lille Gutten min

Har du været ude rendt paa Sköitene nu i Julen?

Igaar fik vi Brev igjen fra Dig lille Richard

men det var et meget lidet Brev.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Lengselen mellom linjene – skildret i grå blyanttoner

For å holde kontakten, skal barna skrive brev til sin far og stemor annenhver uke, helst om hyggelige ting. Rikards første brev er også tilsynelatende muntre, men veldig korte. Det må ha vært vanskelig å skrive muntert for en liten, lengtende gutt. Lengselen ligger tydelig igjen i det uskrevne, mellom linjene, og visualiseres med Asks melankolske, følsomme blyanttegninger. Selv når Rikard leker på skøyteisen, omfavnes han snart av et stummende mørke.

Tegningene er flott og grundig utført – laget med utgangspunkt i ekte fotografier. Men Ask har drodlet videre på egen hånd: selv om illustrasjonene følger teksten, ligger det også andre historier her. Det er jo gjerne slik med brev, de inneholder kun en forkortet sannhet. Virkeligheten er så mye mer kompleks.

Farens dårlige samvittighet anes; han kommer kun med milde formaninger (fremfor å skjenne på sønnen) når Rikard har fått dårlige skolekarakterer. Avstanden gjør at begge må holde følelsene tilbake. Allikevel, etter som årene går, og faren stadig ikke vender tilbake, revner det litt for Rikard:

 

Jeg taaler det ikke længer, jeg har tiet længe nok men nu maatte jeg

«Dere maa komme snart!!

Nu har vi havt saa deiligt veir. Saa sundt og friskt.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Leseren tvinges til å sette ned tempoet

I brevvekslingen mellom far og sønn har Ask har valgt å beholde deres egne håndskrifter. Dette går absolutt på bekostning av lesbarheten. Allikevel, når leseren «tvinges» til å bruke tid på å tyde den gammelmodige håndskriften, forsterkes følelsen av nærhet. Nærhet til disse menneskene som en gang har levd og følt. Nærhet til en svunnen tid. Og hvorfor ikke unne seg et lite «tids-friminutt» med en bok som må leses langsomt? Kontrasten til dagens medie-virkelighet der vi kan skumme gjennom, lese store overskrifter og bytte tv-kanaler i kjapt tempo er stor. Og akkurat det inviterer til ettertanke.

Dette er en sterk og rørende brevveksling mellom far og sønn, med stemningsfulle illustrasjoner. Men det er også en brevveksling -kall det gjerne kommunikasjon, mellom vår (ikke-så-altfor-fjerne) fortid og nåtiden.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fremtiden former fortiden

av Katrine K

Vi har lyst til å se: Tegnebiennalen 2014

Kunsthall Oslo og Tegnerforbundet åpner i dag Tegnebiennalen 2014 med tittelen «Fremtiden former fortiden».
plakat-9_trykk
Årets Tegnebiennale er den 7. i rekken og vil vises på syv ulike steder i Oslo: Nasjonalgalleriet, Tegnerforbundet, Kunsthall Oslo, Oslo Kunstforening, Anatomibygget, QB Gallery og Grei Kafé.

01

Carl-Viggo Hølmebakk, Crematory and Administration Building, 2010-2011. (I samarbeid med Rickard Riesenfeld og Anders Holmer). Kilde: Kunsthall Oslo/Tegnebiennalen 2014

 

Tematikken for biennalen er tegning etter modernismen – eller ”hvordan fremtiden former fortiden”. En kuratorisk ledestjerne for utstillingen er Robert Rauschenbergs Erased de Kooning Drawing fra 1953.

 

Robert Rauschenbergs ikoniske verk «Erased de Kooning Drawing» (1953) som til vanlig henger på San Francisco Museum of Modern Art, er under Tegnebiennalen lånt ut til Nasjonalgalleriet i Oslo. -Tegningen er egentlig en «antitegning»: et resultat av at Rauschenberg visket ut en tegning laget av kunstnerkollegaen Willem de Kooning. 

Utstillingen varer fra 10. oktober–23. november 2014. Les om utstillingen på Oslo Kunsthalls nettsider…

Robert Rauschenbergs ikoniske verk «Erased de Kooning Drawing» (1953)

Robert Rauschenbergs ikoniske verk «Erased de Kooning Drawing» (1953)