Rørende brevveksling mellom far og sønn – og mellom fortid og nåtid

av Katrine K

Vi har lest: Kjære Rikard  av Lene Ask

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Mine kjære papa og mama!

Jeg var saa bedrövet da dere reiste. Vi har det svert gilt her, vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mere at fortæle om

en kjærlig hilsen fra eders lille gut

 

Lene Ask (f. 1974) er en norsk fotograf, illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter som har mottat flere priser for sitt arbeid. Tegneserieromanen Kjære Rikard kom ut på No Comprendo Press i 2014.

Hundre år gamle brev, som tegneserieroman

Utgangspunktet for Kjære Rikard er noen over hundre år gamle brev som Lene Ask fant i misjonsarkivet i Stavanger: en brevveksling mellom Rikard og hans far, misjonæren David Jakobsen.

Scenariet er temmelig tragisk og rørende. Rikard, født som misjonærbarn på Madagaskar i 1875, har nylig mistet sin mor etter hjemkomsten til Norge. Faren gifter seg snart på nytt og drar tilbake til Madagaskar for å utøve sitt misjonær-kall. Han etterlater sine tre barn, deriblant Rikard på syv, på et barnehjem i Stavanger.

Det kommer til å gå ti år før Rikard får møte faren sin igjen. Og ventetiden er lang, -for dem begge.

Glædeligt Nyttar lille Gutten min

Har du været ude rendt paa Sköitene nu i Julen?

Igaar fik vi Brev igjen fra Dig lille Richard

men det var et meget lidet Brev.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Lengselen mellom linjene – skildret i grå blyanttoner

For å holde kontakten, skal barna skrive brev til sin far og stemor annenhver uke, helst om hyggelige ting. Rikards første brev er også tilsynelatende muntre, men veldig korte. Det må ha vært vanskelig å skrive muntert for en liten, lengtende gutt. Lengselen ligger tydelig igjen i det uskrevne, mellom linjene, og visualiseres med Asks melankolske, følsomme blyanttegninger. Selv når Rikard leker på skøyteisen, omfavnes han snart av et stummende mørke.

Tegningene er flott og grundig utført – laget med utgangspunkt i ekte fotografier. Men Ask har drodlet videre på egen hånd: selv om illustrasjonene følger teksten, ligger det også andre historier her. Det er jo gjerne slik med brev, de inneholder kun en forkortet sannhet. Virkeligheten er så mye mer kompleks.

Farens dårlige samvittighet anes; han kommer kun med milde formaninger (fremfor å skjenne på sønnen) når Rikard har fått dårlige skolekarakterer. Avstanden gjør at begge må holde følelsene tilbake. Allikevel, etter som årene går, og faren stadig ikke vender tilbake, revner det litt for Rikard:

 

Jeg taaler det ikke længer, jeg har tiet længe nok men nu maatte jeg

«Dere maa komme snart!!

Nu har vi havt saa deiligt veir. Saa sundt og friskt.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Leseren tvinges til å sette ned tempoet

I brevvekslingen mellom far og sønn har Ask har valgt å beholde deres egne håndskrifter. Dette går absolutt på bekostning av lesbarheten. Allikevel, når leseren «tvinges» til å bruke tid på å tyde den gammelmodige håndskriften, forsterkes følelsen av nærhet. Nærhet til disse menneskene som en gang har levd og følt. Nærhet til en svunnen tid. Og hvorfor ikke unne seg et lite «tids-friminutt» med en bok som må leses langsomt? Kontrasten til dagens medie-virkelighet der vi kan skumme gjennom, lese store overskrifter og bytte tv-kanaler i kjapt tempo er stor. Og akkurat det inviterer til ettertanke.

Dette er en sterk og rørende brevveksling mellom far og sønn, med stemningsfulle illustrasjoner. Men det er også en brevveksling -kall det gjerne kommunikasjon, mellom vår (ikke-så-altfor-fjerne) fortid og nåtiden.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Underfundig om det å stole på sine egne vinger

av Katrine K

Vi har lest: Vulkanøya  av Jill Moursund

 

En dag kastet alle seg ut fra vulkankrateret og reiste til neste øy. Mamma også.

 

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildebok

Vi har alle kjent på følelsen av å være forlatt. Følelsen av å være alene tilbake når andre har reist, eller å føle seg utestengt mens andre har det gøy.

Jill Moursund er en norsk illustratør og forfatter som blant annet har laget bildebøkene Feber (2013) og Min venn reven og jeg (2011). I disse dager har hun gitt ut boka Vulkanøya, en bildebok som nettopp handler om opplevelsen av å føle seg forlatt, og hvordan man kan komme styrket ut av det.

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Alt foregår på en eksotisk sydlandsøy, der Lara og foreldrene hennes nettopp har ankommet. Foreldrene er vulkanologer og skal drive forskningsarbeid ved en stor vulkan. I mellomtiden må Lara bli igjen i bungalowen sammen med barnevakten: en eldre, lokal dame som snakker et fremmed språk. Lara er nemlig for liten til å bli med ut i felten. Som trøst har hun fått en liten glasskule med en mini-vulkan inni, og denne bærer hun med seg konstant fordi hun lengter etter foreldrene.

Lara vil ikke være for liten. Så dårlig gjort at hun må være igjen alene, hun gråter og hyler. Om kvelden, når barnevakten sover, rømmer hun ut i skogen, for å lete etter foreldrene og den store vulkanen.

 

Mellom trærne vokser mørket seg stort. Det gjemmer bort vulkanen, og månen forsvinner.

 

Frustrasjon går over i filosofi

Hva kan hjelpe, hvis du er ensom? Jo, for eksempel å bli venn med en annen som er like ensom som deg selv. I skogen treffer Lara et digert monster som også er ensomt og forlatt. Om dette monsteret er en fantasifigur, eller ikke, – ja det er ikke så nøye. Uansett, idet Lara identifiserer seg med det ensomme monsteret, begynner hennes egen modningsprosess. Hun kan ikke lenger bare tenke på seg selv. Gradvis blir hun så trygg og selvstendig at hun klarer å hjelpe monsteret. Snart putter hun trøste-glasskulen (og frustrasjonen) i sekken og begynner i stedet å filosofere litt over livet:

 

«det er ikke lyd i verdensrommet, » sier Lara og pakker den lille vulkanen ned i ryggsekken. «Stjernene eksploderer helt stille, visste du det?»

 

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Illustrasjonene er vakre og underfundige, i en håndmalt collage-stil, og med farger som skifter fra de helt mørke, til de lyse, lette. Jeg liker aller mest de stemningsfulle nattebildene: den mørke skogen med de rare dyrene og stjernehimmelen, som har spennende, nesten selvlysende detaljer.

Lara lærer det store monsteret å fly, slik at det endelig kan finne tilbake til mammaen, og flokken sin. Og kanskje har hun også lært seg selv å fly samtidig, – for på samme måte som små fugleunger som en dag må fly ut av redet sitt, må også små menneskebarn en dag lære seg å stå på egne ben…

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

 

Ekspressivt og absurd om en ball

av Katrine K

Vi har lest: Ballen  av Mari Kanstad Johnsen

ballen1

«Ballen» av Mari Kanstad Johnsen (Gyldendal 2014). Foto: Magifabrikk

Mari Kanstad Johnsen er en norsk illustratør med utdannelse fra Konstfack i Stockholm og Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har illustrert flere bildebøker og vunnet priser i Årets vakreste bøker. Ballen (Gyldendal 2014) er hennes siste bildebok, som hun også har skrevet selv.

ballen3

«Ballen» av Mari Kanstad Johnsen (Gyldendal 2014). Foto: Magifabrikk

Handlingen starter en varm augustdag. De tre vennene Elling, Coco og Kim er på basketball-banen og tester ut Ellings nye ball da de plutselig hører en merkelig lyd. De leter overalt: hjemme hos hverandre, og i skogen. Men de finner ikke ut hvor lyden kommer fra. Først når de går tilbake til basketball-banen skjønner Kim det:

-Dere, jeg tror lyden kommer derfra.

Elling sperrer opp øynene.

-Fra inni ballen?

ballen5

«Ballen» av Mari Kanstad Johnsen (Gyldendal 2014). Foto: Magifabrikk

De tre vennene må tilslutt sprenge ballen for å finne ut hva, eller hvem, som bråker. Er det bier, eller en radio? Historien har frem til nå vært ganske realistisk (ja, med unntak av at det er tre dyr som er hovedpersoner), men her tar historien en uventet vending: Inni ballen finner de, utrolig nok, en liten dame. Hun heter Britta og har vært inni ballen en hel uke. Nå spør hun etter et eple, fordi hun er så sulten. Da jeg leste dette første gang, må jeg si at jeg tenkte i mitt stille sinn: dette er nesten litt for sprøtt, selv til barnebok å være. Hva skjer videre nå, kommer vi til å «tro på» denne historien? Selvsagt gjør vi det. Kanstad Johnsen samler trådene, hun får oss til å godta logikken, i denne rare, absurde historien. Britta jobber jo på en ballfabrikk, hun, og ble sugd inn i ballen fordi hun hadde trykket på feil knapp.

De tre vennene får besøke ballfabrikken der Britta jobber, og de får lage sine egne basketballer (som plaster på såret for at Ellings ball var sprengt i filler). Det kan virke som en skikkelig «happy ending»,  – hadde det ikke vært for at Kim nå på mystisk vis forsvinner… – har han også trykket på feil knapp?

 

Uttrykksfulle streker i alle varianter

ballen6

«Ballen» av Mari Kanstad Johnsen. Foto: Magifabrikk

Det er inspirerende, og – estetisk sett – en fin opplevelse å bla i boka. Illustrasjonene er følsomme, livlige og uttrykksfulle og tar stemningene på kornet. Når for eksempel Britta er svimmel på grunn av den ekstreme sommervarmen, flyter malingen utover og alt blir uklart.

Det som gjør denne bildeboka litt ekstra spesiell, er at illustrasjonene er utført i mange forskjellige teknikker; det er ingen stramme kunstneriske regler. Kanstad Johnsen veksler mellom streker som er tykke, tynne, malte, tegnede, uvørne og presise. Hun veksler også mellom rene, ensfargede og rotete, fargerike bakgrunner. Det er litt som en pose «Godt og blandet», der man får søtt, salt og syrlig i samme pose. Og det er jo ganske genialt! Men det krever også en genial kunstner, som kan klare å binde det hele sammen, til et samlet uttrykk som fungerer. Jeg syns absolutt hun har fått det til. Kanskje er det fordi karakterene er såpass gjenkjennelige i alle uttrykkene. Kanskje er det den gjennomgående kombinasjonen av duse, harmoniske farger og det kullsorte; dette grepet som også gir meg assosiasjoner til bildebøker fra femtitallet. – Og slikt gjør meg nostalgisk på en god måte.

 

Fantasi uten vokseninnblanding

Språket i boka er muntlig, enkelt og «coolt», og noe av dette går igjen i illustrasjonene også: De tar ikke livet så dønn seriøst. Den sløve, skjeggete onkelen til Kim, som driver verkstedet «Sykkel-fikser`n» lar de unge holde på med sitt inne på verkstedet. Foreldrene til Elling slapper av på sofaen og aner ikke noe om det dramaet som skjer borte på basketball-banen. Og når barn får være alene, uten vokseninnblanding, da oppstår gjerne en hel del fantasi… – og akkurat det har denne boka mye av!

ballen2

«Ballen» av Mari Kanstad Johnsen (Gyldendal 2014). Foto: Magifabrikk

 

Bildebok med kapitler som vokser

av Katrine K

Vi har lest: Ballade av Blexbolex

 

«En ballade er en gammel sang som forteller en historie. Hver gang vi skal gjenfortelle historien, må vi huske alt som er sagt, og legge til det som faller oss inn.»

 

Bildeboka Ballade av Blexbolex (Magikon, 2013)

Bildeboka Ballade av Blexbolex (Magikon, 2013)

Blexbolex  / Bernard Granger (f. 1966) er en fransk illustratør, tegneserieskaper og bildebokforfatter med stor internasjonal anerkjennelse. Bildeboka Ballade (utgitt på norsk i 2013) handler om et barn som går hjem fra skolen hver eneste dag. Denne historien gjenfortelles 7 ganger. Men, for hver gang vokser historien seg større og mer kompleks.

 

«Skolen, veien, huset.»

 

Det første kapitlet starter enkelt og oversiktlig, med tre bildesekvenser: «Skolen, veien, huset». Alt virker så enkelt. Dette er det lille barnets verden. Men et barn utvider stadig sin horsiont, det er uungåelig. Hvis man ser nøye på hustakene, for eksempel, – ser det ikke ut til at de er i godt humør? Eller dersom man tar en avstikker innom skogen på vei hjem fra skolen, vil man ikke da oppdage noe nytt? Veien hjem fra skolen blir aldri den samme når barnet begynner å se på omgivelsene med nye øyne. Hekser og røvere dukker opp. Soldater, politi og en ildsprutende drage. Plutselig er vi midt inni en spennende detektivhistorie, -eller var det et skummelt eventyr? Så snus alt billedlig talt på hodet. I kaoset skjer det en stor ulykke. Noen lurer på om det er er blitt krig. En vakker dronning bortføres. Det syvende og siste kapitlet inneholder så mange sekvenser at vi nesten går i surr. Men dersom hovedpersonen klarer å nøste opp i alle de løse trådene, klarer han sikkert å komme seg hjem til slutt:

 

» Endelig kommer grålysningen, og noen vi kjenner, ønsker oss hjertelig velkommen.»

Bildeboka Ballade av Blexbolex

Ballade er en liten, men generøst tykk bildebok med Blexbolex`vakre illustrasjoner laget i stilistiske silketrykk. En fryd for øyet, ikke bare for de som er små. Og med en fortelling som vokser, akkurat som et barn. For barn vokser jo hele tiden. Og plutselig har barnet blitt en voksen. Men er det ikke slik at livene våre innerst inne beholder den samme grunntonen, selv om vi stadig bærer med oss nye erfaringer og nye måter å se og tolke omgivelsene på? Jeg liker å tenke på det slik…

Bildeboka Ballade av Blexbolex (Magikon, 2013)

Bildeboka Ballade av Blexbolex (Magikon, 2013). Foto: Magifabrikk

Bildeboka Ballade av Blexbolex (Magikon, 2013)

Bildeboka Ballade av Blexbolex (Magikon, 2013). Foto: Magifabrikk