Rørende brevveksling mellom far og sønn – og mellom fortid og nåtid

av Katrine K

Vi har lest: Kjære Rikard  av Lene Ask

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Mine kjære papa og mama!

Jeg var saa bedrövet da dere reiste. Vi har det svert gilt her, vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mere at fortæle om

en kjærlig hilsen fra eders lille gut

 

Lene Ask (f. 1974) er en norsk fotograf, illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter som har mottat flere priser for sitt arbeid. Tegneserieromanen Kjære Rikard kom ut på No Comprendo Press i 2014.

Hundre år gamle brev, som tegneserieroman

Utgangspunktet for Kjære Rikard er noen over hundre år gamle brev som Lene Ask fant i misjonsarkivet i Stavanger: en brevveksling mellom Rikard og hans far, misjonæren David Jakobsen.

Scenariet er temmelig tragisk og rørende. Rikard, født som misjonærbarn på Madagaskar i 1875, har nylig mistet sin mor etter hjemkomsten til Norge. Faren gifter seg snart på nytt og drar tilbake til Madagaskar for å utøve sitt misjonær-kall. Han etterlater sine tre barn, deriblant Rikard på syv, på et barnehjem i Stavanger.

Det kommer til å gå ti år før Rikard får møte faren sin igjen. Og ventetiden er lang, -for dem begge.

Glædeligt Nyttar lille Gutten min

Har du været ude rendt paa Sköitene nu i Julen?

Igaar fik vi Brev igjen fra Dig lille Richard

men det var et meget lidet Brev.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Lengselen mellom linjene – skildret i grå blyanttoner

For å holde kontakten, skal barna skrive brev til sin far og stemor annenhver uke, helst om hyggelige ting. Rikards første brev er også tilsynelatende muntre, men veldig korte. Det må ha vært vanskelig å skrive muntert for en liten, lengtende gutt. Lengselen ligger tydelig igjen i det uskrevne, mellom linjene, og visualiseres med Asks melankolske, følsomme blyanttegninger. Selv når Rikard leker på skøyteisen, omfavnes han snart av et stummende mørke.

Tegningene er flott og grundig utført – laget med utgangspunkt i ekte fotografier. Men Ask har drodlet videre på egen hånd: selv om illustrasjonene følger teksten, ligger det også andre historier her. Det er jo gjerne slik med brev, de inneholder kun en forkortet sannhet. Virkeligheten er så mye mer kompleks.

Farens dårlige samvittighet anes; han kommer kun med milde formaninger (fremfor å skjenne på sønnen) når Rikard har fått dårlige skolekarakterer. Avstanden gjør at begge må holde følelsene tilbake. Allikevel, etter som årene går, og faren stadig ikke vender tilbake, revner det litt for Rikard:

 

Jeg taaler det ikke længer, jeg har tiet længe nok men nu maatte jeg

“Dere maa komme snart!!

Nu har vi havt saa deiligt veir. Saa sundt og friskt.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Leseren tvinges til å sette ned tempoet

I brevvekslingen mellom far og sønn har Ask har valgt å beholde deres egne håndskrifter. Dette går absolutt på bekostning av lesbarheten. Allikevel, når leseren “tvinges” til å bruke tid på å tyde den gammelmodige håndskriften, forsterkes følelsen av nærhet. Nærhet til disse menneskene som en gang har levd og følt. Nærhet til en svunnen tid. Og hvorfor ikke unne seg et lite “tids-friminutt” med en bok som må leses langsomt? Kontrasten til dagens medie-virkelighet der vi kan skumme gjennom, lese store overskrifter og bytte tv-kanaler i kjapt tempo er stor. Og akkurat det inviterer til ettertanke.

Dette er en sterk og rørende brevveksling mellom far og sønn, med stemningsfulle illustrasjoner. Men det er også en brevveksling -kall det gjerne kommunikasjon, mellom vår (ikke-så-altfor-fjerne) fortid og nåtiden.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Underfundig om det å stole på sine egne vinger

av Katrine K

Vi har lest: Vulkanøya  av Jill Moursund

 

En dag kastet alle seg ut fra vulkankrateret og reiste til neste øy. Mamma også.

 

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildebok

Vi har alle kjent på følelsen av å være forlatt. Følelsen av å være alene tilbake når andre har reist, eller å føle seg utestengt mens andre har det gøy.

Jill Moursund er en norsk illustratør og forfatter som blant annet har laget bildebøkene Feber (2013) og Min venn reven og jeg (2011). I disse dager har hun gitt ut boka Vulkanøya, en bildebok som nettopp handler om opplevelsen av å føle seg forlatt, og hvordan man kan komme styrket ut av det.

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Alt foregår på en eksotisk sydlandsøy, der Lara og foreldrene hennes nettopp har ankommet. Foreldrene er vulkanologer og skal drive forskningsarbeid ved en stor vulkan. I mellomtiden må Lara bli igjen i bungalowen sammen med barnevakten: en eldre, lokal dame som snakker et fremmed språk. Lara er nemlig for liten til å bli med ut i felten. Som trøst har hun fått en liten glasskule med en mini-vulkan inni, og denne bærer hun med seg konstant fordi hun lengter etter foreldrene.

Lara vil ikke være for liten. Så dårlig gjort at hun må være igjen alene, hun gråter og hyler. Om kvelden, når barnevakten sover, rømmer hun ut i skogen, for å lete etter foreldrene og den store vulkanen.

 

Mellom trærne vokser mørket seg stort. Det gjemmer bort vulkanen, og månen forsvinner.

 

Frustrasjon går over i filosofi

Hva kan hjelpe, hvis du er ensom? Jo, for eksempel å bli venn med en annen som er like ensom som deg selv. I skogen treffer Lara et digert monster som også er ensomt og forlatt. Om dette monsteret er en fantasifigur, eller ikke, – ja det er ikke så nøye. Uansett, idet Lara identifiserer seg med det ensomme monsteret, begynner hennes egen modningsprosess. Hun kan ikke lenger bare tenke på seg selv. Gradvis blir hun så trygg og selvstendig at hun klarer å hjelpe monsteret. Snart putter hun trøste-glasskulen (og frustrasjonen) i sekken og begynner i stedet å filosofere litt over livet:

 

“det er ikke lyd i verdensrommet, ” sier Lara og pakker den lille vulkanen ned i ryggsekken. “Stjernene eksploderer helt stille, visste du det?”

 

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Illustrasjonene er vakre og underfundige, i en håndmalt collage-stil, og med farger som skifter fra de helt mørke, til de lyse, lette. Jeg liker aller mest de stemningsfulle nattebildene: den mørke skogen med de rare dyrene og stjernehimmelen, som har spennende, nesten selvlysende detaljer.

Lara lærer det store monsteret å fly, slik at det endelig kan finne tilbake til mammaen, og flokken sin. Og kanskje har hun også lært seg selv å fly samtidig, – for på samme måte som små fugleunger som en dag må fly ut av redet sitt, må også små menneskebarn en dag lære seg å stå på egne ben…

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk