Sannheten bak speilet

av Katrine K

Vi har lest: Huset uten speil  av Mårten Sandén

 

Langsomme, drømmeaktige ettermiddager da gulvet ble et hav av liksomvann som jeg svømte gjennom, eller der skyene som dro forbi utenfor vinduet, var fantastiske steder med tårn og murer.

 

Boken Huset uten speil av Mårten Sanden

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mårten Sandén (f. 1962) er en svensk barnebokforfatter og låtskriver med psykologutdannelse. Han ga ut Ett hus utan speglar i 2012. Boken ble i år utgitt på Omnipax med tittelen Huset uten speil , i Trond Furus oversettelse. Omslaget er av den svenske illustratøren Moa Schulman.

En psykologisk spøkelseshistorie

En gang for lenge siden var pappas barnløse grandtante Henrietta en kjent skuespiller. Nå er hun over hundre år og ligger for døden, på loftskammeret i sitt store hus. Elleveårige Thomasine og pappaen har bodd hos Henrietta en god stund allerede, og nå har også hennes onkel, tante og søskenbarn flyttet inn for å ta farvel med den gamle. For barna er huset et perfekt sted å leke gjemsel i, med 19 rom, knirkende trapper og mørke garderobeskap.

 

Den store utfordringen for den som står, er å finne Wilma. Hun kan finne gjemmesteder som andre aldri ville tenkt på. En gang hadde hun lagt seg oppå strengene i flygelet i den nederste salongen og lagt ned lokket. Det var Erland som sto, og han fant henne aldri. Da Wilma fortalte hvor hun hadde vært, sladret Erland selvsagt til faren sin, onkel Daniel, og Wilma fikk skjenn.

 

Tanten og onkelen er utålmodige og tenker visst mest på arven. Thomasines pappa er fjern og tilbringer all sin tid oppe hos grandtanten. Stemningen er laber, og ventetiden føles tung. Men så begynner mystiske ting å skje: Barna finner et garderobeskap der alle husets speil er gjemt. Og gjennom speilene kommer de til et parallelt, speilvendt hus der den gåtefulle, matroskledde jenta Hetty bor. De som besøker det speilvendte huset, forandrer seg til det bedre. Thomasine får svar på noen etterlengtede spørsmål, og på et mystisk vis har den døende Henrietta en finger med i spillet…

 

Jeg hadde fulgt etter dem gjennom huset, gjennom rom etter rom fulle av møbler og bilder jeg aldri hadde sett. Det var Henriettas hus, men allikevel ikke. Omtrent sånn som at noe man egentlig kjenner godt, plutselig kan virke så fremmed bare fordi man ser det i et speil.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mennesker med såre hemmeligheter

 

Vær så snill, hjelp oss, tenkte jeg og lukket øynene. Gjør oss til noe annet enn det vi er. Noe bedre.

 

Etterhvert skjønner vi at de ulike familiemedlemmene bærer på hemmeligheter, i form av psykiske spenninger eller ubearbeidede traumer. Thomasines pappa preges av hennes lillebrors død, en sorg som naturligvis også preger Wilma; de har begge to vanskeligheter med å gråte. Kusine Wilma føler seg alltid stygg, og har et dårlig forhold til sine foreldre. Femåringen Signe er engstelig og sier ikke et ord, mens fetteren Erland er slem hele tiden.

 

Livet er alltid der rundt omkring oss. Så mange menneskeliv at du aldri kan telle dem, og likevel kan vi alltid se det ufattelige rommet i hvert og ett av dem.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Det som står i veien for livet

Thomasine besøker Hetty og det speilvendte huset flere ganger fordi hun ønsker å forandre seg. Hun har nemlig ikke det livet hun ønsker. Men, noen ganger er det ikke en selv som er problemet:

 

«Det er ikke du som står i veien for ditt liv, som søskenbarna dine gjorde for sine,» sa hun. «Det er en annen.»

 

Pappaens ubearbeidede sorg står i veien for Thomasines livsutfoldelse. Han har aldri tillatt seg å kjenne ordentlig på savnet etter sin lille sønn og lever i en  boble. Når han blir med til det speilvendte huset, klarer han endelig å forsone seg med det som har skjedd:

 

Sorgen som hadde vært til stede i blikket hans så lenge, var der ennå, men det var noe nytt også. Eller rettere sagt, jeg så noe som hadde vært forsvunnet så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan det så ut.

Liv. Det var liv i pappas øyne igjen.

 

Symbolsk, underlig og drømmende

Man pleier å si at øynene er sjelens speil. Henrietta hadde plassert alle husets speil i et garderobeskap, i et rom som før i tiden {så treffende} ble kalt «the changing room». Som i Narnia-bøkene kommer man til en annen verden via speilene. Kanskje prøver forfatteren å invitere oss inn til sjelen, inn til det aller ærligste. Rommene der er gjenkjennelige, men samtidig annerledes. Og som i drømmer blandes elementer fra fortid og nåtid, realitet og fantasi.

 

På vei opp gjennom huset gjentok jeg det Hetty hadde sagt til meg, nesten ord for ord. At våre liv er skår der bare en liten bit av noe større speiler seg. At det fins deler av hvert menneske som er usynlige for en selv. At vi trenger hverandre for å våge se.

 

Huset uten speil er en vakker historie, med filosofiske gullkorn. Den er også underlig, med avanserte tankesprang og til tider hemmelighetsfull logikk. Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den. Forsto jeg egentlig poenget? Er historien troverdig? Og hva med meg, står jeg kanskje også i veien for mitt liv? Boken er ikke en typisk barnebok for de minste, men for store barn og ungdom tror jeg den vil være spennende og utfordrende, på en bra måte. Dette er en bok som går inn for å utvide leserens sjelelige horisonter. Det er da ikke verst.

Trailer

Den svenske utgaven av boken er illustrert, i motsetning til den norske. Da boken kom ut første gang i 2012, lagde det svenske forlaget Rabén & Sjögren, i samarbeid med illustratøren Moa Schulman en svært vakker trailer av boka. Jeg syns den kaster et oppklarende lys over både tema og innhold:

Et privatliv som ikke fins

Av Katrine K

Vi har lest: Mitt privatliv  av Tomas Espedal

 

Forfatteren fotograferer for å kunne

innta en fremmeds liv og minner.

 

Den fremmede er deg selv.

 

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fotobok og roman

Forfatteren Tomas Espedal, kjent for sine genrediffuse og selvbiografiske romaner, blant andre Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) og Imot kunsten (2009) har nylig gitt ut fotoboken Mitt privatliv (Gyldendal 2014). Boken er basert på private fotografier han har tatt gjennom en årrekke, og som dokumenterer hverdagslivet sammen med venner og familie samt hus, leiligheter og hotellrom han har bodd i. Fotografiene er ledsaget av små tekster i poetisk dagboksformat; her skriver han blant annet om kjærlighetssorg, og om gleden han føler ved å stelle for døtrene sine.

 

Jeg flyttet fra skrivebordet i Dreggen til skrivebordet

i huset på Askøy; her skrev jeg – som aleneforsørger

for to små jenter – i rask rekkefølge, tre romaner.

 

«En forfatter som fotograferer»

Ved første øyeblikk kan det se ut som om Espedal har begitt seg ut på nye og ukjente marker. Har han skiftet kunstarena, – prøver han seg som kunstfotograf? Slik er det n0k allikevel ikke. Espedal har bare fortsatt i det sporet han selv har tråkket opp, og den ivrige Espedal-leseren kan bare glede seg: endelig får vi nå se bilder av det han tidligere har skrevet om. En fotobok virker som en helt naturlig fortsettelse på et forfatterskap der liv og skrivekunst er så sterkt knyttet til hverandre. Som i tidligere bøker beskriver han sin egen skriveprosess, forsørgeransvaret for to sine døtre, savnet etter kjæresten og døden til sin egen og sine døtres mor.

Det virker som om det å fotografere for forfatteren bare er en annen måte å skrive på. Han omtaler seg da også som «en forfatter som fotograferer». Fotografiene speiler hans unike blikk for detaljer og komposisjoner. Rent kunst-teknisk har bildene ujevn kvalitet, – flere er svært vakre, med spennende motiv og teksturer, andre er mer ordinære, som familiefotografier. Det er uansett selve konseptet, denne dokumentasjonen (-eller iscenesettelsen) av kunstnerlivet, som gjør boken svært interessant.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Enkel skrivebordsteori

 

«Denne boken – jeg påtar meg å skrive den for dere – skal bli den enkleste av alle. Ta den for det den er ment å være: en ekte bok med bilder hentet direkte fra omstendighetene. […]»

 

Espedal innleder boken ved å sitere den franske poeten Emmanuel Hocquards, fra hans bok Theorie des tables. Hocquards teori går ut på at dersom man legger ulike ting på arbeidsbordet, vil dette utløse tekst. Denne teorien er et gjennomgangstema i Mitt privatliv: Espedal setter opp sine arbeidsbord som inspirasjonstavler for sin skriving. Bordene er sirlig og estetisk komponert, bestående av notatbøker, fotografier, avisutklipp, bøker, koselige små-lamper og andre personlige effekter. Selv når han grunnet kjærlighetssorg nesten ikke orker å stå opp, komponerer han seg et «arbeidsbord» i senga.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

 

For meg er ikke ensomhet et negativt ord.

Heller ikke savn, ikke sorg; jeg holdt på å dø av

kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene

holdt meg i live.

 

Han framstår som en «gammeldags» forfatter, i den forstand at han sverger til å skrive for hånd, med skrivemaskin eller penn. I stedet for å bli distrahert av internett og mobiltelefoner, bygger Espedal sin egen verden i disse arbeidsbordene. Deretter fotograferer han dem, kanskje for å kapsle dem enda mer inn.

Livet, med klippede kanter

Espedal har tilegnet boken til sin mor, Else Marie, og det var hun som lærte ham kunsten å klippe. I forordet minnes forfatteren hvordan hun gikk frem da hun lagde fotoalbum; med egen teknikk klippet hun bort det på bildene hun ikke likte. Hun klippet dem slik hun ville ha dem, til den verdenen hun ønsket seg. Akkurat dette minner litt om hvordan Espedal komponerer sine arbeidsbord, og kanskje også hvordan han redigerer sine bøker (jeg har lest at han klipper og limer tekstbiter sammen til romaner). Visstnok deler han svært generøst og modig sine private bilder og innerste tanker. Allikevel, – hva med de bitene som klippes bort, og alt det som gjemmes? Sannheten fins vel like mye der?

 

Jeg har alltid likt å gjemme meg, som barn var

jeg en mester i å forsvinne (det er jeg fremdeles).

Jeg gjemte meg bak dører og i skap, på loft og

i kjellere, og etter hvert, som voksen, lærer man

seg å bli borte i en mengde, og jeg skjuler meg

i det jeg skriver.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

En ekte bok

Espedal gjemmer seg altså ved å vise seg frem. Og han minner oss faktisk på dette hele tiden, at han ikke har noe privatliv, og at fotografier kun viser noe som allerede er over. Å fange et ekte privatliv virker umulig. Kanskje det er det han prøver å si. Å lage en ekte bok, klarer derimot Espedal med glans.

 

Fotografiet sier: Du eier ingenting.

Fotografiet sier: Det finnes ikke noe privatliv.

Fotografiet sier: Det har vært,

sånn var det, det er over.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Ensomheten som en nødvendighet for å kunne skrive

Av Katrine K

Vi har lest: Å skrive  av Marguerite Duras

 

Å skrive.

Jeg kan ikke.

Ingen kan.

Det må sies: man kan ikke.

Og man skriver.

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

Marguerite_Duras_1993

Marguerite Duras i 1993. Kilde: Wikimedia Commons

I år er det 100 år siden den franske forfatteren og regissøren Marguerite Duras (1914-1996) ble født. Duras er kjent for sine romaner om Fransk Indokina, og for manuset til filmen Hiroshima min elskede (1959). Blant hennes mest kjente verk er den selvbiografiske romanen L’Amant (1984), i norsk oversettelse: Elskeren (1985).

En liten bok om det å skrive

TransFe:r Forlag ga i juni ut teksten Å skrive av Marguerite Duras, i Silje Aa. Fagerlunds oversettelse. Teksten, et essay på litt over 40 sider, er kun en liten del av Duras` bok med samme tittel: Ecrire (1993). Oversetteren skriver imidlertid i etterordet at dette utdraget står seg vel så godt alene – den skiller seg ut ved å være en form for poetikk; den er forfatterens refleksjon over sin egen skrivekunst.

 

Det er i et hus man er alene. Ikke utenfor det, men inne i det. I hagen er det fugler, katter. Men innimellom også et ekorn, en ilder. Man er ikke alene i en hage. Men i huset er man så alene at man blir helt forvirret noen ganger. det er først nå jeg vet at jeg bodde der i ti år. Alene. Og det for å skrive bøker som gjorde det klart, både for meg selv og andre, at jeg var den forfatteren jeg er.

 

Ensomhet og eget hus

Forfatteren Virginia Woolf skrev i den feministiske klassikeren Et eget rom (1929) at en kvinne trengte et eget arbeidsrom (samt økonomisk sikkerhet) for å kunne skrive. Marguerite Duras gikk enda litt lenger: for penger hun hadde tjent på filmrettighetene til en roman, kjøpte hun seg et fire hundre kvadratmeter stort hus i den franske landsbyen Neauphle. Huset var stort nok til at hun kunne finne den nødvendige roen og ensomheten hun trengte for å skrive. Det var også stort nok til å ta imot sin sønn, sine venner og sine elskere. I tillegg, og som faktisk var utslagsgivende for at hun kjøpte huset, hadde huset en fantastisk hage, med blant annet plommetrær og en stor dam.

 

 Jeg trodde jeg hadde kjøpt huset her i Neauphle for mine venners skyld også, for å holde det åpnet for dem, men jeg tok feil. Jeg hadde kjøpt det til meg selv.

 

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

Marguerite Duras: Å skrive (2014). Foto: Magifabrikk

 Personlige notater

Å skrive minner i form om en samling løsrevne dagboksnotater, eller  kanskje man heller skulle kalle det  litterære «notes to self». Duras skildrer livet i huset og i hagen, forteller små anekdoter fra sitt eget liv samtidig som hun åpent og personlig betrakter sin egen skriveprosess. Selv om hun setter pris på venners selskap og uteliv, så gjentar hun dette gang på gang: hun trenger ensomhet for å kunne skrive. Og hun både elsker og frykter denne ensomheten, – den er nødvendig for hennes kunstneriske virke, men samtidig også et springbrett til både galskap og alkoholisme.

 

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være alene, at jeg skulle være alene for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var alene i dette huset. Jeg stengte meg inne – jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus.

 

Whisky og rosemønstrede puter

Marguerite Duras var en produktiv kunstner, og ble i sin levetid svært berømt, både for bøker og filmmanus. Men suksessen kostet. Den selvvalgte ensomheten, i tillegg til vonde krigsminner, turbulente kjærlighetsforhold og en lungesykdom på slutten av livet, tok på. Hun utviklet etter hvert et sterkt avhengighetsforhold til alkoholen:

 

Ensomhet, det kan bety: enten døden, eller boken. Men først og fremst betyr det alkohol. Det vil si whisky.

 

Oversetteren skriver, i etterordet, at hun ble overrasket da hun for første gang så fotografier av Duras`hus innvendig. Den romantiske og feminine innredningen, med kurvmøbler, rosemønstrede puter og smålamper hadde en helt spesiell mykhet over seg. Dette til tross for at Duras aldri har framstått som noen typisk «myk» forfatter for oversetteren. Videre reflekterer hun rundt forfatterens til tider helt vanvittige drikking, som står i sterk kontrast til disse rommene, så tydelig innredet for ro og arbeid. «Hvordan beveget hun seg rundt her når hun drakk?»undrer hun.

Skrivingen som redning

Å skrive er en bok som går fort å lese, men som gjerne kan leses gjentatte ganger. Den er inspirerende og full av gullkorn og kuriositeter. Dessuten gir den verdifull innsikt i Duras`liv og verker.

 

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en. Å ikke ha noe som helst tema for en bok, ingen ide til en bok, det er å befinne seg, nok en gang, foran en bok. En enorm tomhet. En mulig bok.

 

 

Vakkert og mytebrytende om kråker

av Katrine K

Vi har lest: Kråker. Et portrett  av Cord Riechelmann

 

Alle kjenner dem, omtrent ingen liker dem. Kråker har kolonisert nesten hele kloden, og så godt som alltid holdt seg i nærheten av mennesker. Det kan se ut som om de allerede har vært til stede overalt hvor man kommer.

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

En liten, ravnsvart bok som vil vekke din interesse

Det fins mange fuglebøker, men det er ikke ofte man finner bok som i sin helhet er viet kråker. Boken Kråker.  Et portrett (Forlaget Press 2014) er en litt annerledes fuglebok, skrevet av den Berlin-baserte forfatteren Cord Riechelmann. Han har studert biologi og filosofi og har blant annet bakgrunn som dyre-journalist. Den prisbelønte bokdesigneren og forfatteren Judith Schalansky har redigert og formgitt boken. I tysk utgave inngår den i en serie vakkert utformede bøker om naturkunnskap, kalt Naturkunden.

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Grenseutvidende

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

I bokens første del blir vi kjent med kråkene gjennom flere frittstående fortellinger. Disse fortellingene oppleves som noe midt mellom skjønn- og faglitteratur, -her er en miks av forfatterens egne opplevelser og forskningsbasert kunnskap. Dessuten er boken også en bildebok, med vakre illustrasjoner hentet fra gamle fuglebøker. Ideen bak Naturkunden-serien er da også å krysse og utvide grensene mellom filosofi og biologi, form og innhold, naturvitenskap og litteratur.

Språket kan innimellom virke noe omstendelig, og for lesbarhetens skyld kunne det ha vært litt mer luft mellom avsnittene. Det er allikevel lett å la seg rive med av forfatterens lidenskap til disse sagnomsuste fuglene, som har satt dype spor i vår historie. Det er også interessant å lese hvordan de på geniale måter tilpasser seg menneskenes liv. Ravnene i Canada, for eksempel, drar nytte av et trafikalt lyskryss:

 

Når det blir rødt lys, kaster de nøtter i veibanen, og når bilene har kjørt over dem og er borte igjen, plukker de opp innholdet.

 

Fra ur-kråke til urban kråke

Med ordet kråke tenker de fleste kanskje på den gråsvarte fuglen «Alminnelig kråke». Men kråkefamilien, på latin: Corvidae, omfatter hele 123 arter, deriblant skjære, ravn og nøtteskrike.

I boken kan vi lese at kråkefuglene stammer fra en «urkråke» som levde i den tropiske regnskogen for over tjueåtte millioner år siden. Vi kan også lese om det farefulle livet til by-kråkene i Berlin, og vi kan lese om vikingene, som likte ravnen så godt at de bar en hellig ravnefane når de dro på røvertokt.

 

Folk i de nordiske landene, som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene, hadde imidlertid et annet syn på de svarte fuglene. For dem var ravnene direkte forbundet med vikingenes ankomst, og dermed også med døden som fulgte med vikingene.

 

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

En kråke er ikke bare en kråke: 20 portretter

Andre del av boken er systematisk oppbygd og minner i form om en tradisjonell fuglebok. Her portretteres 20 av de mest kjente kråkeartene, presentert med sine latinske navn og en detaljert illustrasjon. Portrettene er, som resten av boken, preget av forfatterens personlige fortellerstil – som igjen gir personlighet til fuglene:

 

 De gråsvarte kråkene er lekne. Jeg observerte nylig hvordan de akte nedover et bratt tak, fløy opp igjen for så å ake nedover enda en gang.

 

Boka Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Bryter myter

Kråker er historisk sett blitt forbundet med «det onde». I Hitchcocks berømte film Fuglene, går en kråkeflokk til angrep på uskyldige barn i en skolegård, et av mange eksempler innen kunsten som nører opp under denne oppfattelsen.

Hvorfor har kråkene et så dårlig rykte? Forfatteren forsøker seg på flere forklaringer: 

 

De svarte kråkene finnes omtrent overalt på jorden og har alltid vært omgitt av myter. Kanskje er det på grunn av deres svarte farge at de ofte er blitt forbundet med død og ulykke. Kanskje er det deres intelligens som skremmer oss.

 

Trinn for trinn klarer forfatteren faktisk å bryte ned de fleste mytene, og tilbake står da noen helt unike fugler: kråkene,slik de egentlig er. – For kråker er jo de mest trofaste partnere som fins. De elsker å leke og har en utpreget humoristisk sans. De kommer i mange ulike og særegne utgaver. Dessuten kan de både lage og bruke verktøy. Tenk det!

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann. Foto: Magifabrikk

8b

Boken Kråker: Et portrett (2014) av Cord Riechelmann er i samme format som den tradisjonelle fugleboka Fuglene i farger av Rolf Vik (1953). Foto: Magifabrikk

Rørende brevveksling mellom far og sønn – og mellom fortid og nåtid

av Katrine K

Vi har lest: Kjære Rikard  av Lene Ask

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Mine kjære papa og mama!

Jeg var saa bedrövet da dere reiste. Vi har det svert gilt her, vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mere at fortæle om

en kjærlig hilsen fra eders lille gut

 

Lene Ask (f. 1974) er en norsk fotograf, illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter som har mottat flere priser for sitt arbeid. Tegneserieromanen Kjære Rikard kom ut på No Comprendo Press i 2014.

Hundre år gamle brev, som tegneserieroman

Utgangspunktet for Kjære Rikard er noen over hundre år gamle brev som Lene Ask fant i misjonsarkivet i Stavanger: en brevveksling mellom Rikard og hans far, misjonæren David Jakobsen.

Scenariet er temmelig tragisk og rørende. Rikard, født som misjonærbarn på Madagaskar i 1875, har nylig mistet sin mor etter hjemkomsten til Norge. Faren gifter seg snart på nytt og drar tilbake til Madagaskar for å utøve sitt misjonær-kall. Han etterlater sine tre barn, deriblant Rikard på syv, på et barnehjem i Stavanger.

Det kommer til å gå ti år før Rikard får møte faren sin igjen. Og ventetiden er lang, -for dem begge.

Glædeligt Nyttar lille Gutten min

Har du været ude rendt paa Sköitene nu i Julen?

Igaar fik vi Brev igjen fra Dig lille Richard

men det var et meget lidet Brev.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Lengselen mellom linjene – skildret i grå blyanttoner

For å holde kontakten, skal barna skrive brev til sin far og stemor annenhver uke, helst om hyggelige ting. Rikards første brev er også tilsynelatende muntre, men veldig korte. Det må ha vært vanskelig å skrive muntert for en liten, lengtende gutt. Lengselen ligger tydelig igjen i det uskrevne, mellom linjene, og visualiseres med Asks melankolske, følsomme blyanttegninger. Selv når Rikard leker på skøyteisen, omfavnes han snart av et stummende mørke.

Tegningene er flott og grundig utført – laget med utgangspunkt i ekte fotografier. Men Ask har drodlet videre på egen hånd: selv om illustrasjonene følger teksten, ligger det også andre historier her. Det er jo gjerne slik med brev, de inneholder kun en forkortet sannhet. Virkeligheten er så mye mer kompleks.

Farens dårlige samvittighet anes; han kommer kun med milde formaninger (fremfor å skjenne på sønnen) når Rikard har fått dårlige skolekarakterer. Avstanden gjør at begge må holde følelsene tilbake. Allikevel, etter som årene går, og faren stadig ikke vender tilbake, revner det litt for Rikard:

 

Jeg taaler det ikke længer, jeg har tiet længe nok men nu maatte jeg

«Dere maa komme snart!!

Nu har vi havt saa deiligt veir. Saa sundt og friskt.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Leseren tvinges til å sette ned tempoet

I brevvekslingen mellom far og sønn har Ask har valgt å beholde deres egne håndskrifter. Dette går absolutt på bekostning av lesbarheten. Allikevel, når leseren «tvinges» til å bruke tid på å tyde den gammelmodige håndskriften, forsterkes følelsen av nærhet. Nærhet til disse menneskene som en gang har levd og følt. Nærhet til en svunnen tid. Og hvorfor ikke unne seg et lite «tids-friminutt» med en bok som må leses langsomt? Kontrasten til dagens medie-virkelighet der vi kan skumme gjennom, lese store overskrifter og bytte tv-kanaler i kjapt tempo er stor. Og akkurat det inviterer til ettertanke.

Dette er en sterk og rørende brevveksling mellom far og sønn, med stemningsfulle illustrasjoner. Men det er også en brevveksling -kall det gjerne kommunikasjon, mellom vår (ikke-så-altfor-fjerne) fortid og nåtiden.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk