Sannheten bak speilet

av Katrine K

Vi har lest: Huset uten speil  av Mårten Sandén

 

Langsomme, drømmeaktige ettermiddager da gulvet ble et hav av liksomvann som jeg svømte gjennom, eller der skyene som dro forbi utenfor vinduet, var fantastiske steder med tårn og murer.

 

Boken Huset uten speil av Mårten Sanden

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mårten Sandén (f. 1962) er en svensk barnebokforfatter og låtskriver med psykologutdannelse. Han ga ut Ett hus utan speglar i 2012. Boken ble i år utgitt på Omnipax med tittelen Huset uten speil , i Trond Furus oversettelse. Omslaget er av den svenske illustratøren Moa Schulman.

En psykologisk spøkelseshistorie

En gang for lenge siden var pappas barnløse grandtante Henrietta en kjent skuespiller. Nå er hun over hundre år og ligger for døden, på loftskammeret i sitt store hus. Elleveårige Thomasine og pappaen har bodd hos Henrietta en god stund allerede, og nå har også hennes onkel, tante og søskenbarn flyttet inn for å ta farvel med den gamle. For barna er huset et perfekt sted å leke gjemsel i, med 19 rom, knirkende trapper og mørke garderobeskap.

 

Den store utfordringen for den som står, er å finne Wilma. Hun kan finne gjemmesteder som andre aldri ville tenkt på. En gang hadde hun lagt seg oppå strengene i flygelet i den nederste salongen og lagt ned lokket. Det var Erland som sto, og han fant henne aldri. Da Wilma fortalte hvor hun hadde vært, sladret Erland selvsagt til faren sin, onkel Daniel, og Wilma fikk skjenn.

 

Tanten og onkelen er utålmodige og tenker visst mest på arven. Thomasines pappa er fjern og tilbringer all sin tid oppe hos grandtanten. Stemningen er laber, og ventetiden føles tung. Men så begynner mystiske ting å skje: Barna finner et garderobeskap der alle husets speil er gjemt. Og gjennom speilene kommer de til et parallelt, speilvendt hus der den gåtefulle, matroskledde jenta Hetty bor. De som besøker det speilvendte huset, forandrer seg til det bedre. Thomasine får svar på noen etterlengtede spørsmål, og på et mystisk vis har den døende Henrietta en finger med i spillet…

 

Jeg hadde fulgt etter dem gjennom huset, gjennom rom etter rom fulle av møbler og bilder jeg aldri hadde sett. Det var Henriettas hus, men allikevel ikke. Omtrent sånn som at noe man egentlig kjenner godt, plutselig kan virke så fremmed bare fordi man ser det i et speil.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mennesker med såre hemmeligheter

 

Vær så snill, hjelp oss, tenkte jeg og lukket øynene. Gjør oss til noe annet enn det vi er. Noe bedre.

 

Etterhvert skjønner vi at de ulike familiemedlemmene bærer på hemmeligheter, i form av psykiske spenninger eller ubearbeidede traumer. Thomasines pappa preges av hennes lillebrors død, en sorg som naturligvis også preger Wilma; de har begge to vanskeligheter med å gråte. Kusine Wilma føler seg alltid stygg, og har et dårlig forhold til sine foreldre. Femåringen Signe er engstelig og sier ikke et ord, mens fetteren Erland er slem hele tiden.

 

Livet er alltid der rundt omkring oss. Så mange menneskeliv at du aldri kan telle dem, og likevel kan vi alltid se det ufattelige rommet i hvert og ett av dem.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Det som står i veien for livet

Thomasine besøker Hetty og det speilvendte huset flere ganger fordi hun ønsker å forandre seg. Hun har nemlig ikke det livet hun ønsker. Men, noen ganger er det ikke en selv som er problemet:

 

“Det er ikke du som står i veien for ditt liv, som søskenbarna dine gjorde for sine,” sa hun. “Det er en annen.”

 

Pappaens ubearbeidede sorg står i veien for Thomasines livsutfoldelse. Han har aldri tillatt seg å kjenne ordentlig på savnet etter sin lille sønn og lever i en  boble. Når han blir med til det speilvendte huset, klarer han endelig å forsone seg med det som har skjedd:

 

Sorgen som hadde vært til stede i blikket hans så lenge, var der ennå, men det var noe nytt også. Eller rettere sagt, jeg så noe som hadde vært forsvunnet så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan det så ut.

Liv. Det var liv i pappas øyne igjen.

 

Symbolsk, underlig og drømmende

Man pleier å si at øynene er sjelens speil. Henrietta hadde plassert alle husets speil i et garderobeskap, i et rom som før i tiden {så treffende} ble kalt “the changing room”. Som i Narnia-bøkene kommer man til en annen verden via speilene. Kanskje prøver forfatteren å invitere oss inn til sjelen, inn til det aller ærligste. Rommene der er gjenkjennelige, men samtidig annerledes. Og som i drømmer blandes elementer fra fortid og nåtid, realitet og fantasi.

 

På vei opp gjennom huset gjentok jeg det Hetty hadde sagt til meg, nesten ord for ord. At våre liv er skår der bare en liten bit av noe større speiler seg. At det fins deler av hvert menneske som er usynlige for en selv. At vi trenger hverandre for å våge se.

 

Huset uten speil er en vakker historie, med filosofiske gullkorn. Den er også underlig, med avanserte tankesprang og til tider hemmelighetsfull logikk. Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den. Forsto jeg egentlig poenget? Er historien troverdig? Og hva med meg, står jeg kanskje også i veien for mitt liv? Boken er ikke en typisk barnebok for de minste, men for store barn og ungdom tror jeg den vil være spennende og utfordrende, på en bra måte. Dette er en bok som går inn for å utvide leserens sjelelige horisonter. Det er da ikke verst.

Trailer

Den svenske utgaven av boken er illustrert, i motsetning til den norske. Da boken kom ut første gang i 2012, lagde det svenske forlaget Rabén & Sjögren, i samarbeid med illustratøren Moa Schulman en svært vakker trailer av boka. Jeg syns den kaster et oppklarende lys over både tema og innhold:

Et privatliv som ikke fins

Av Katrine K

Vi har lest: Mitt privatliv  av Tomas Espedal

 

Forfatteren fotograferer for å kunne

innta en fremmeds liv og minner.

 

Den fremmede er deg selv.

 

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fotobok og roman

Forfatteren Tomas Espedal, kjent for sine genrediffuse og selvbiografiske romaner, blant andre Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) og Imot kunsten (2009) har nylig gitt ut fotoboken Mitt privatliv (Gyldendal 2014). Boken er basert på private fotografier han har tatt gjennom en årrekke, og som dokumenterer hverdagslivet sammen med venner og familie samt hus, leiligheter og hotellrom han har bodd i. Fotografiene er ledsaget av små tekster i poetisk dagboksformat; her skriver han blant annet om kjærlighetssorg, og om gleden han føler ved å stelle for døtrene sine.

 

Jeg flyttet fra skrivebordet i Dreggen til skrivebordet

i huset på Askøy; her skrev jeg – som aleneforsørger

for to små jenter – i rask rekkefølge, tre romaner.

 

“En forfatter som fotograferer”

Ved første øyeblikk kan det se ut som om Espedal har begitt seg ut på nye og ukjente marker. Har han skiftet kunstarena, – prøver han seg som kunstfotograf? Slik er det n0k allikevel ikke. Espedal har bare fortsatt i det sporet han selv har tråkket opp, og den ivrige Espedal-leseren kan bare glede seg: endelig får vi nå se bilder av det han tidligere har skrevet om. En fotobok virker som en helt naturlig fortsettelse på et forfatterskap der liv og skrivekunst er så sterkt knyttet til hverandre. Som i tidligere bøker beskriver han sin egen skriveprosess, forsørgeransvaret for to sine døtre, savnet etter kjæresten og døden til sin egen og sine døtres mor.

Det virker som om det å fotografere for forfatteren bare er en annen måte å skrive på. Han omtaler seg da også som “en forfatter som fotograferer”. Fotografiene speiler hans unike blikk for detaljer og komposisjoner. Rent kunst-teknisk har bildene ujevn kvalitet, – flere er svært vakre, med spennende motiv og teksturer, andre er mer ordinære, som familiefotografier. Det er uansett selve konseptet, denne dokumentasjonen (-eller iscenesettelsen) av kunstnerlivet, som gjør boken svært interessant.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Enkel skrivebordsteori

 

“Denne boken – jeg påtar meg å skrive den for dere – skal bli den enkleste av alle. Ta den for det den er ment å være: en ekte bok med bilder hentet direkte fra omstendighetene. […]”

 

Espedal innleder boken ved å sitere den franske poeten Emmanuel Hocquards, fra hans bok Theorie des tables. Hocquards teori går ut på at dersom man legger ulike ting på arbeidsbordet, vil dette utløse tekst. Denne teorien er et gjennomgangstema i Mitt privatliv: Espedal setter opp sine arbeidsbord som inspirasjonstavler for sin skriving. Bordene er sirlig og estetisk komponert, bestående av notatbøker, fotografier, avisutklipp, bøker, koselige små-lamper og andre personlige effekter. Selv når han grunnet kjærlighetssorg nesten ikke orker å stå opp, komponerer han seg et “arbeidsbord” i senga.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

 

For meg er ikke ensomhet et negativt ord.

Heller ikke savn, ikke sorg; jeg holdt på å dø av

kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene

holdt meg i live.

 

Han framstår som en “gammeldags” forfatter, i den forstand at han sverger til å skrive for hånd, med skrivemaskin eller penn. I stedet for å bli distrahert av internett og mobiltelefoner, bygger Espedal sin egen verden i disse arbeidsbordene. Deretter fotograferer han dem, kanskje for å kapsle dem enda mer inn.

Livet, med klippede kanter

Espedal har tilegnet boken til sin mor, Else Marie, og det var hun som lærte ham kunsten å klippe. I forordet minnes forfatteren hvordan hun gikk frem da hun lagde fotoalbum; med egen teknikk klippet hun bort det på bildene hun ikke likte. Hun klippet dem slik hun ville ha dem, til den verdenen hun ønsket seg. Akkurat dette minner litt om hvordan Espedal komponerer sine arbeidsbord, og kanskje også hvordan han redigerer sine bøker (jeg har lest at han klipper og limer tekstbiter sammen til romaner). Visstnok deler han svært generøst og modig sine private bilder og innerste tanker. Allikevel, – hva med de bitene som klippes bort, og alt det som gjemmes? Sannheten fins vel like mye der?

 

Jeg har alltid likt å gjemme meg, som barn var

jeg en mester i å forsvinne (det er jeg fremdeles).

Jeg gjemte meg bak dører og i skap, på loft og

i kjellere, og etter hvert, som voksen, lærer man

seg å bli borte i en mengde, og jeg skjuler meg

i det jeg skriver.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

En ekte bok

Espedal gjemmer seg altså ved å vise seg frem. Og han minner oss faktisk på dette hele tiden, at han ikke har noe privatliv, og at fotografier kun viser noe som allerede er over. Å fange et ekte privatliv virker umulig. Kanskje det er det han prøver å si. Å lage en ekte bok, klarer derimot Espedal med glans.

 

Fotografiet sier: Du eier ingenting.

Fotografiet sier: Det finnes ikke noe privatliv.

Fotografiet sier: Det har vært,

sånn var det, det er over.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk