Mens vi står på kjøkkenet og skjærer salma…

av Katrine K  

Vi har lest: Hva var det hun sa?  av Agnar Lirhus/Rune Markhus

 

jordelivet finnes, jordelivet finnes,

føtter i støvet, jordskokk finnes,

vi finnes og du, og drømmene finnes

uten ord, mening, uten

glemsel; hvem er vi som skal lagres i

evigheten,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det startet med Ingers alarm

I 1981 ga den danske forfatteren Inger Christensen (1935-2009) ut den rørende og rystende diktsamlingen Alfabet. Diktene handlet om menneskenes ødeleggende inngripen i naturen, med særlig referanse til atombombetrusselen. Alfabet var alfabetisk organisert og fulgte i formen et matematisk vekstprinsipp, kalt Fibonacci-rekken. Dette systemet fins i naturen og eskalerer hurtig til enorme proporsjoner (1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, osv). Christensen rakk “bare” å komme til bokstaven n i sitt alfabet, før systemet kollapset rent plassmessig: “nettene” er på 610 vers (neste bokstav ville ha hatt 987 vers…). Tallrekken var et underholdende konsept, men mest av alt fungerte den som en illustrasjon på hvor fort det kan gå å ødelegge naturen.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Eskalerende dikt om eskalerende klimakrise

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? av Agnar Lirhus (forfatter) og Rune Markhus (illustratør) ble i år gitt ut på H//O//F forlag. Boken er en dagsaktuell tolkning av Christensens Alfabet, og forfatteren Agnar Lirhus skriver i etterordet at han først og fremst har tenkt på arbeidet med boken som en oversettelse i tid. Frykten for at atombomben skal tilintetgjøre verden er ikke lenger like sterk. I våre dager er det heller den menneskeskapte klimakrisen som er den største trusselen. Allikevel, som i Alfabet, virker det som om menneskene er uberørte: “er det noen som vet hva vi skal gjøre?” spør Lirhus retorisk i etterordet. “Nei, ingen. Så vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort”:

 

kveg blir drevet over

slettene, under

vann; jeg står på

kjøkkenet og skjærer

salma, finkutter

koriander,

risen fosskoker,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt for de utrydningstruede

Teksten er oppramsende og suggererende; bokstavrim gjør at lesingen går nesten av seg selv, og avbrutte setninger leder oss videre til neste side. Lirhus bruker orginalens komposisjon, men har også tilføyd et par ekstra prinsipp: Boken er gjennomillustrert, og i tillegg har han innlemmet navnene på utrydningstruede arter.

 

[…]

Flerbrukshaller og fellesskapets fornuft;

feilene finnes, de grove, de systematiske,

de tilfeldige; fagrapportene finnes og framtiden;

og flagellatene finnes, anemonene finnes,

purpurrød og grønn hesteaktinie,

fiolett fjæresjørose, tenk et liv uten oss.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Et tegnet dikt

Boken er noe så sjeldent som en bildebok som ikke er en barnebok. Audiatur bokhandel presenterer boka som “et tegnet dikt, vendt mot både fortiden og fremtiden. Et ekko og en alarm”.

De følsomme, pastellfargede illustrasjonene til Rune Markhus underbygger den melankolske, foruroligende stemningen som preger diktene. I strek og form viser de hvordan naturen så forsvarsløst berøres av menneskenes forurensning; isen smelter, eksosen fordriver fuglene og søppelen flyter i havet. Ordene er sterke fra før, men føles enda sterkere med bilder til stede. “Været finnes” står det, og en kjempebølge kommer for å utslette deler av Pakistan og Tacloban:

 

Pakistan, Tacloban

 

Pakistan i

juli 2010

 

Tacloban den 8.

november 2013

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det stumme skriket

Boken er et vakkert og tankevekkende bidrag til miljøkampen. Den er også en poetisk skildring av naturens “stumme” skrik og av menneskenes merkverdige nonsjalanse. De utrydningstruede artene skriker kanskje ikke på hørbar måte, ei heller den smeltende isen, eller det forsøplede havet. Men allikevel, – og det kommer så strekt til uttrykk i boken at det gjør vondt:

– skriket finnes.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Detalj fra dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Et privatliv som ikke fins

Av Katrine K

Vi har lest: Mitt privatliv  av Tomas Espedal

 

Forfatteren fotograferer for å kunne

innta en fremmeds liv og minner.

 

Den fremmede er deg selv.

 

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fotobok og roman

Forfatteren Tomas Espedal, kjent for sine genrediffuse og selvbiografiske romaner, blant andre Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) og Imot kunsten (2009) har nylig gitt ut fotoboken Mitt privatliv (Gyldendal 2014). Boken er basert på private fotografier han har tatt gjennom en årrekke, og som dokumenterer hverdagslivet sammen med venner og familie samt hus, leiligheter og hotellrom han har bodd i. Fotografiene er ledsaget av små tekster i poetisk dagboksformat; her skriver han blant annet om kjærlighetssorg, og om gleden han føler ved å stelle for døtrene sine.

 

Jeg flyttet fra skrivebordet i Dreggen til skrivebordet

i huset på Askøy; her skrev jeg – som aleneforsørger

for to små jenter – i rask rekkefølge, tre romaner.

 

“En forfatter som fotograferer”

Ved første øyeblikk kan det se ut som om Espedal har begitt seg ut på nye og ukjente marker. Har han skiftet kunstarena, – prøver han seg som kunstfotograf? Slik er det n0k allikevel ikke. Espedal har bare fortsatt i det sporet han selv har tråkket opp, og den ivrige Espedal-leseren kan bare glede seg: endelig får vi nå se bilder av det han tidligere har skrevet om. En fotobok virker som en helt naturlig fortsettelse på et forfatterskap der liv og skrivekunst er så sterkt knyttet til hverandre. Som i tidligere bøker beskriver han sin egen skriveprosess, forsørgeransvaret for to sine døtre, savnet etter kjæresten og døden til sin egen og sine døtres mor.

Det virker som om det å fotografere for forfatteren bare er en annen måte å skrive på. Han omtaler seg da også som “en forfatter som fotograferer”. Fotografiene speiler hans unike blikk for detaljer og komposisjoner. Rent kunst-teknisk har bildene ujevn kvalitet, – flere er svært vakre, med spennende motiv og teksturer, andre er mer ordinære, som familiefotografier. Det er uansett selve konseptet, denne dokumentasjonen (-eller iscenesettelsen) av kunstnerlivet, som gjør boken svært interessant.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Enkel skrivebordsteori

 

“Denne boken – jeg påtar meg å skrive den for dere – skal bli den enkleste av alle. Ta den for det den er ment å være: en ekte bok med bilder hentet direkte fra omstendighetene. […]”

 

Espedal innleder boken ved å sitere den franske poeten Emmanuel Hocquards, fra hans bok Theorie des tables. Hocquards teori går ut på at dersom man legger ulike ting på arbeidsbordet, vil dette utløse tekst. Denne teorien er et gjennomgangstema i Mitt privatliv: Espedal setter opp sine arbeidsbord som inspirasjonstavler for sin skriving. Bordene er sirlig og estetisk komponert, bestående av notatbøker, fotografier, avisutklipp, bøker, koselige små-lamper og andre personlige effekter. Selv når han grunnet kjærlighetssorg nesten ikke orker å stå opp, komponerer han seg et “arbeidsbord” i senga.

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

 

For meg er ikke ensomhet et negativt ord.

Heller ikke savn, ikke sorg; jeg holdt på å dø av

kjærlighetssorg, men alkoholen og sigarettene

holdt meg i live.

 

Han framstår som en “gammeldags” forfatter, i den forstand at han sverger til å skrive for hånd, med skrivemaskin eller penn. I stedet for å bli distrahert av internett og mobiltelefoner, bygger Espedal sin egen verden i disse arbeidsbordene. Deretter fotograferer han dem, kanskje for å kapsle dem enda mer inn.

Livet, med klippede kanter

Espedal har tilegnet boken til sin mor, Else Marie, og det var hun som lærte ham kunsten å klippe. I forordet minnes forfatteren hvordan hun gikk frem da hun lagde fotoalbum; med egen teknikk klippet hun bort det på bildene hun ikke likte. Hun klippet dem slik hun ville ha dem, til den verdenen hun ønsket seg. Akkurat dette minner litt om hvordan Espedal komponerer sine arbeidsbord, og kanskje også hvordan han redigerer sine bøker (jeg har lest at han klipper og limer tekstbiter sammen til romaner). Visstnok deler han svært generøst og modig sine private bilder og innerste tanker. Allikevel, – hva med de bitene som klippes bort, og alt det som gjemmes? Sannheten fins vel like mye der?

 

Jeg har alltid likt å gjemme meg, som barn var

jeg en mester i å forsvinne (det er jeg fremdeles).

Jeg gjemte meg bak dører og i skap, på loft og

i kjellere, og etter hvert, som voksen, lærer man

seg å bli borte i en mengde, og jeg skjuler meg

i det jeg skriver.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

En ekte bok

Espedal gjemmer seg altså ved å vise seg frem. Og han minner oss faktisk på dette hele tiden, at han ikke har noe privatliv, og at fotografier kun viser noe som allerede er over. Å fange et ekte privatliv virker umulig. Kanskje det er det han prøver å si. Å lage en ekte bok, klarer derimot Espedal med glans.

 

Fotografiet sier: Du eier ingenting.

Fotografiet sier: Det finnes ikke noe privatliv.

Fotografiet sier: Det har vært,

sånn var det, det er over.

 

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk

Fra boken Mitt privatliv (2014) av Tomas Espedal. Foto: Magifabrikk