Mens vi står på kjøkkenet og skjærer salma…

av Katrine K  

Vi har lest: Hva var det hun sa?  av Agnar Lirhus/Rune Markhus

 

jordelivet finnes, jordelivet finnes,

føtter i støvet, jordskokk finnes,

vi finnes og du, og drømmene finnes

uten ord, mening, uten

glemsel; hvem er vi som skal lagres i

evigheten,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det startet med Ingers alarm

I 1981 ga den danske forfatteren Inger Christensen (1935-2009) ut den rørende og rystende diktsamlingen Alfabet. Diktene handlet om menneskenes ødeleggende inngripen i naturen, med særlig referanse til atombombetrusselen. Alfabet var alfabetisk organisert og fulgte i formen et matematisk vekstprinsipp, kalt Fibonacci-rekken. Dette systemet fins i naturen og eskalerer hurtig til enorme proporsjoner (1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, osv). Christensen rakk «bare» å komme til bokstaven n i sitt alfabet, før systemet kollapset rent plassmessig: «nettene» er på 610 vers (neste bokstav ville ha hatt 987 vers…). Tallrekken var et underholdende konsept, men mest av alt fungerte den som en illustrasjon på hvor fort det kan gå å ødelegge naturen.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Eskalerende dikt om eskalerende klimakrise

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? av Agnar Lirhus (forfatter) og Rune Markhus (illustratør) ble i år gitt ut på H//O//F forlag. Boken er en dagsaktuell tolkning av Christensens Alfabet, og forfatteren Agnar Lirhus skriver i etterordet at han først og fremst har tenkt på arbeidet med boken som en oversettelse i tid. Frykten for at atombomben skal tilintetgjøre verden er ikke lenger like sterk. I våre dager er det heller den menneskeskapte klimakrisen som er den største trusselen. Allikevel, som i Alfabet, virker det som om menneskene er uberørte: «er det noen som vet hva vi skal gjøre?» spør Lirhus retorisk i etterordet. «Nei, ingen. Så vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort»:

 

kveg blir drevet over

slettene, under

vann; jeg står på

kjøkkenet og skjærer

salma, finkutter

koriander,

risen fosskoker,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt for de utrydningstruede

Teksten er oppramsende og suggererende; bokstavrim gjør at lesingen går nesten av seg selv, og avbrutte setninger leder oss videre til neste side. Lirhus bruker orginalens komposisjon, men har også tilføyd et par ekstra prinsipp: Boken er gjennomillustrert, og i tillegg har han innlemmet navnene på utrydningstruede arter.

 

[…]

Flerbrukshaller og fellesskapets fornuft;

feilene finnes, de grove, de systematiske,

de tilfeldige; fagrapportene finnes og framtiden;

og flagellatene finnes, anemonene finnes,

purpurrød og grønn hesteaktinie,

fiolett fjæresjørose, tenk et liv uten oss.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Et tegnet dikt

Boken er noe så sjeldent som en bildebok som ikke er en barnebok. Audiatur bokhandel presenterer boka som «et tegnet dikt, vendt mot både fortiden og fremtiden. Et ekko og en alarm».

De følsomme, pastellfargede illustrasjonene til Rune Markhus underbygger den melankolske, foruroligende stemningen som preger diktene. I strek og form viser de hvordan naturen så forsvarsløst berøres av menneskenes forurensning; isen smelter, eksosen fordriver fuglene og søppelen flyter i havet. Ordene er sterke fra før, men føles enda sterkere med bilder til stede. «Været finnes» står det, og en kjempebølge kommer for å utslette deler av Pakistan og Tacloban:

 

Pakistan, Tacloban

 

Pakistan i

juli 2010

 

Tacloban den 8.

november 2013

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det stumme skriket

Boken er et vakkert og tankevekkende bidrag til miljøkampen. Den er også en poetisk skildring av naturens «stumme» skrik og av menneskenes merkverdige nonsjalanse. De utrydningstruede artene skriker kanskje ikke på hørbar måte, ei heller den smeltende isen, eller det forsøplede havet. Men allikevel, – og det kommer så strekt til uttrykk i boken at det gjør vondt:

– skriket finnes.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Detalj fra dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Fra Mummidalens mørke

av Katrine K

Vi har lest: Det usynlige barnet  av Tove Jansson

 

Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Den finlandssvenske forfatteren, maleren og illustratøren Tove Jansson (1914-2001) ville fylt hundre år i år. Hun er verdenskjent for de illustrerte bøkene om Mummitrollene, og for blant annet bildeboken Vem ska trösta knyttet? (1960). I 1962 ga hun ut den illustrerte boken Det osynliga barnet, som ble oversatt til norsk året etter. Det usynlige barnet (1963) ble oversatt til norsk ved Gunnel Malmström, og gitt ut på Aschehoug & Co. Boken er også blitt gitt ut på nytt i år.

Ni noveller med alvorlige temaer

 

Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk hjemmefra uten å forklare hvorfor og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

 

Slik starter «Hattifnattenes hemmelighet», en av bokens ni noveller som alle handler om Mummitrollene eller andre fantasiskapninger, som Snusmumrikken og Filifjonka. Tove Jansson tar opp alvorlige temaer, som søskensjalusi, lengsel, sorg og ensomhet, – noe som gjør dette til en ganske mørk novellesamling. Boken er ikke åpenbart skrevet for barn, og de ulike novellene har heller ikke åpenbar sammenheng med hverandre. Den litt triste, underfundige og poetiske stemningen i tekst og tegninger, som så ofte preger Tove Janssons verk, er allikevel en rød tråd.

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Jenta som ikke kunne bli sint

Tittelnovellen «Det usynlige barnet» starter en mørk regnværskveld: Mummifamilien sitter på verandaen og renser sopp. Plutselig dukker vennen Tootikki opp, sammen med en usynlig jente som heter Ninni. Hun er blitt usynlig fordi den hjerteløse tanten stadig har skremt henne, med iskald ironi.

 

Hun var ironisk fra morgen til kveld og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne hun ikke se henne i det hele tatt.

 

Tootikki håper Mummitrollene kan få henne synlig igjen, og de tar henne imot med kjærlighet; Ninni blir straks et fullverdig familiemedlem. Mummimamma leter fram mormorens gamle notater, og finner en oppskrift på en kur som skal hjelpe «hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se». Hun syr en søt kjole til henne, og gir henne epler og sukkertøy. Hun forteller også de andre barna at de aldri må snakke til Ninni om den fæle tanten.

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Sakte, men sikkert blir den sjenerte Ninni gradvis mer synlig, – først kommer føttene fram og så resten av kroppen. Kjærlighet og trygge omgivelser hjelper. Allikevel: ansiktet er fortsatt usynlig!

 

«Hun kan ikke leke,» mumlet Mummitrollet og var veldig skuffet.

«Hun kan ikke bli sint,» sa lille My. «Det er det som er i veien med henne. Hør her,» fortsatte My og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å slåss. Tro meg, du.»

 

Den frittalende Lille My har visst rett. På en familieutflukt til havet later Mummipappa som om han skal kaste Mummimamma i vannet. Ninni, som aldri før har sett havet, tror det er farlig. I fullt raseri biter hun derfor Mummipappa i halen så han faller i vannet. Akkurat da kommer endelig ansiktet hennes til syne! Når hun deretter ser det komiske i situasjonen, begynner hun å le, helt utstoppelig. Endelig får hun utløp for sine innestengte følelser.

 

«Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.»

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 Lengselen etter å få være i fred

 

Det var engang en hemul som jobbet i et tivoli, men det behøver jo ikke alltid bety at man har det så forferdelig morsomt. Han klippet hull i folks billetter for at de ikke skulle kunne ha det morsomt mer enn en gang, og bare det kan jo gjøre en bedrøvet hvis man holder på med det hele livet.

 

Mange av fortellingene i boken skildrer karakterer som ikke helt finner seg til rette i livet og som lengter etter noe annet.  I «Hattifnattenes hemmelighet» drar Mummipappa langt av sted for å «finne seg selv». «Hemulen som elsket stillheten» er en fortelling om en dagdrømmende hemul som ikke er tilfreds med livet som billettklipper på familiens bråkete tivoli. Familien tror at han elsker sin jobb, men hemulen gleder seg mest til å bli pensjonist, – da skal han gjøre akkurat det han har lyst til, i fred og ro.

 

 «Du er alene og har ingenting å gjøre,» sa de andre hemulene vennlig. «Så det kan vel kvikke deg opp å hjelpe til litt og være sammen med mennesker.»

«Men jeg er aldri alene,» prøvde Hemulen å forklare. «Jeg får ikke tid. Det er så mange som vil kvikke meg opp. Unnskyld, men jeg vil så gjerne…»

«Det er fint,» sa familien og klappet ham på skulderen. «Sånn skal det være. Aldri alene, alltid på farten.»

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Han trenger imidlertid ikke vente så lenge. Etter et åtteukers regnvær går tivoliet i stykker. Hemulen får tilbud om å være billettklipper på familiens planlagte skøytebane, men klarer heldigvis å takke nei. Han tar mot til seg og forteller familien om sin innerste drøm: han vil bygge verdens vakreste dukkehus. Dessverre begynner alle å le, og han føler at drømmen går i stykker. Allikevel får han endelig mulighet til å prøve ut ensomheten. Han får nøklene til farmorens forlatte, gjengrodde park og låser seg inn:

 

Han eide måneskinnet mellom stammene, han ble forelsket i de vakreste trærne, han bandt kranser av løv og hengte om halsen på seg, og han hadde nesten ikke hjerte til å sove den første natten.

 

Men det tar ikke lang tid før barna fra tivoliet dukker opp. De lengter etter sin snille «tivolionkel» og tror de gjør ham en tjeneste ved å gi ham bitene som de har samlet opp etter det ødelagte tivoliet. Nå håper de han vil bygge det opp igjen, i parken.

 

En tapt og underlig verden av tre, silke, ståltråd, papir og rustent jern. Den stirret bedrøvet og forventningsfullt på Hemulen og han stirret tilbake på den i panikk.

 

Men hemulen har jo endelig bestemt seg for å bare ta hensyn til seg selv – etter å ha stått på for andre hele livet. Han murer seg inne bak låste grinder og prøver desperat å bygge sin private hytte. Men han klarer ikke å konsentrere seg: de forventningsfulle barna sitter på gjerdet og følger med på alt han gjør. Hytta raser sammen, og han gir etter for presset. Av restene etter det gamle tivoliet, bygger han så opp et annerledes og fantastisk tivoli inne i sin egen park:

 

«Sett i gang,» sa Hemulen. «Men husk at dette er ikke et tivoli, det er stillhetens park.»

Illustrasjon fra novellen "Cedric" i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Illustrasjon fra novellen «Cedric» i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 

Sannheten bak speilet

av Katrine K

Vi har lest: Huset uten speil  av Mårten Sandén

 

Langsomme, drømmeaktige ettermiddager da gulvet ble et hav av liksomvann som jeg svømte gjennom, eller der skyene som dro forbi utenfor vinduet, var fantastiske steder med tårn og murer.

 

Boken Huset uten speil av Mårten Sanden

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mårten Sandén (f. 1962) er en svensk barnebokforfatter og låtskriver med psykologutdannelse. Han ga ut Ett hus utan speglar i 2012. Boken ble i år utgitt på Omnipax med tittelen Huset uten speil , i Trond Furus oversettelse. Omslaget er av den svenske illustratøren Moa Schulman.

En psykologisk spøkelseshistorie

En gang for lenge siden var pappas barnløse grandtante Henrietta en kjent skuespiller. Nå er hun over hundre år og ligger for døden, på loftskammeret i sitt store hus. Elleveårige Thomasine og pappaen har bodd hos Henrietta en god stund allerede, og nå har også hennes onkel, tante og søskenbarn flyttet inn for å ta farvel med den gamle. For barna er huset et perfekt sted å leke gjemsel i, med 19 rom, knirkende trapper og mørke garderobeskap.

 

Den store utfordringen for den som står, er å finne Wilma. Hun kan finne gjemmesteder som andre aldri ville tenkt på. En gang hadde hun lagt seg oppå strengene i flygelet i den nederste salongen og lagt ned lokket. Det var Erland som sto, og han fant henne aldri. Da Wilma fortalte hvor hun hadde vært, sladret Erland selvsagt til faren sin, onkel Daniel, og Wilma fikk skjenn.

 

Tanten og onkelen er utålmodige og tenker visst mest på arven. Thomasines pappa er fjern og tilbringer all sin tid oppe hos grandtanten. Stemningen er laber, og ventetiden føles tung. Men så begynner mystiske ting å skje: Barna finner et garderobeskap der alle husets speil er gjemt. Og gjennom speilene kommer de til et parallelt, speilvendt hus der den gåtefulle, matroskledde jenta Hetty bor. De som besøker det speilvendte huset, forandrer seg til det bedre. Thomasine får svar på noen etterlengtede spørsmål, og på et mystisk vis har den døende Henrietta en finger med i spillet…

 

Jeg hadde fulgt etter dem gjennom huset, gjennom rom etter rom fulle av møbler og bilder jeg aldri hadde sett. Det var Henriettas hus, men allikevel ikke. Omtrent sånn som at noe man egentlig kjenner godt, plutselig kan virke så fremmed bare fordi man ser det i et speil.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mennesker med såre hemmeligheter

 

Vær så snill, hjelp oss, tenkte jeg og lukket øynene. Gjør oss til noe annet enn det vi er. Noe bedre.

 

Etterhvert skjønner vi at de ulike familiemedlemmene bærer på hemmeligheter, i form av psykiske spenninger eller ubearbeidede traumer. Thomasines pappa preges av hennes lillebrors død, en sorg som naturligvis også preger Wilma; de har begge to vanskeligheter med å gråte. Kusine Wilma føler seg alltid stygg, og har et dårlig forhold til sine foreldre. Femåringen Signe er engstelig og sier ikke et ord, mens fetteren Erland er slem hele tiden.

 

Livet er alltid der rundt omkring oss. Så mange menneskeliv at du aldri kan telle dem, og likevel kan vi alltid se det ufattelige rommet i hvert og ett av dem.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Det som står i veien for livet

Thomasine besøker Hetty og det speilvendte huset flere ganger fordi hun ønsker å forandre seg. Hun har nemlig ikke det livet hun ønsker. Men, noen ganger er det ikke en selv som er problemet:

 

«Det er ikke du som står i veien for ditt liv, som søskenbarna dine gjorde for sine,» sa hun. «Det er en annen.»

 

Pappaens ubearbeidede sorg står i veien for Thomasines livsutfoldelse. Han har aldri tillatt seg å kjenne ordentlig på savnet etter sin lille sønn og lever i en  boble. Når han blir med til det speilvendte huset, klarer han endelig å forsone seg med det som har skjedd:

 

Sorgen som hadde vært til stede i blikket hans så lenge, var der ennå, men det var noe nytt også. Eller rettere sagt, jeg så noe som hadde vært forsvunnet så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan det så ut.

Liv. Det var liv i pappas øyne igjen.

 

Symbolsk, underlig og drømmende

Man pleier å si at øynene er sjelens speil. Henrietta hadde plassert alle husets speil i et garderobeskap, i et rom som før i tiden {så treffende} ble kalt «the changing room». Som i Narnia-bøkene kommer man til en annen verden via speilene. Kanskje prøver forfatteren å invitere oss inn til sjelen, inn til det aller ærligste. Rommene der er gjenkjennelige, men samtidig annerledes. Og som i drømmer blandes elementer fra fortid og nåtid, realitet og fantasi.

 

På vei opp gjennom huset gjentok jeg det Hetty hadde sagt til meg, nesten ord for ord. At våre liv er skår der bare en liten bit av noe større speiler seg. At det fins deler av hvert menneske som er usynlige for en selv. At vi trenger hverandre for å våge se.

 

Huset uten speil er en vakker historie, med filosofiske gullkorn. Den er også underlig, med avanserte tankesprang og til tider hemmelighetsfull logikk. Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den. Forsto jeg egentlig poenget? Er historien troverdig? Og hva med meg, står jeg kanskje også i veien for mitt liv? Boken er ikke en typisk barnebok for de minste, men for store barn og ungdom tror jeg den vil være spennende og utfordrende, på en bra måte. Dette er en bok som går inn for å utvide leserens sjelelige horisonter. Det er da ikke verst.

Trailer

Den svenske utgaven av boken er illustrert, i motsetning til den norske. Da boken kom ut første gang i 2012, lagde det svenske forlaget Rabén & Sjögren, i samarbeid med illustratøren Moa Schulman en svært vakker trailer av boka. Jeg syns den kaster et oppklarende lys over både tema og innhold:

Rørende brevveksling mellom far og sønn – og mellom fortid og nåtid

av Katrine K

Vi har lest: Kjære Rikard  av Lene Ask

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Mine kjære papa og mama!

Jeg var saa bedrövet da dere reiste. Vi har det svert gilt her, vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mere at fortæle om

en kjærlig hilsen fra eders lille gut

 

Lene Ask (f. 1974) er en norsk fotograf, illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter som har mottat flere priser for sitt arbeid. Tegneserieromanen Kjære Rikard kom ut på No Comprendo Press i 2014.

Hundre år gamle brev, som tegneserieroman

Utgangspunktet for Kjære Rikard er noen over hundre år gamle brev som Lene Ask fant i misjonsarkivet i Stavanger: en brevveksling mellom Rikard og hans far, misjonæren David Jakobsen.

Scenariet er temmelig tragisk og rørende. Rikard, født som misjonærbarn på Madagaskar i 1875, har nylig mistet sin mor etter hjemkomsten til Norge. Faren gifter seg snart på nytt og drar tilbake til Madagaskar for å utøve sitt misjonær-kall. Han etterlater sine tre barn, deriblant Rikard på syv, på et barnehjem i Stavanger.

Det kommer til å gå ti år før Rikard får møte faren sin igjen. Og ventetiden er lang, -for dem begge.

Glædeligt Nyttar lille Gutten min

Har du været ude rendt paa Sköitene nu i Julen?

Igaar fik vi Brev igjen fra Dig lille Richard

men det var et meget lidet Brev.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Lengselen mellom linjene – skildret i grå blyanttoner

For å holde kontakten, skal barna skrive brev til sin far og stemor annenhver uke, helst om hyggelige ting. Rikards første brev er også tilsynelatende muntre, men veldig korte. Det må ha vært vanskelig å skrive muntert for en liten, lengtende gutt. Lengselen ligger tydelig igjen i det uskrevne, mellom linjene, og visualiseres med Asks melankolske, følsomme blyanttegninger. Selv når Rikard leker på skøyteisen, omfavnes han snart av et stummende mørke.

Tegningene er flott og grundig utført – laget med utgangspunkt i ekte fotografier. Men Ask har drodlet videre på egen hånd: selv om illustrasjonene følger teksten, ligger det også andre historier her. Det er jo gjerne slik med brev, de inneholder kun en forkortet sannhet. Virkeligheten er så mye mer kompleks.

Farens dårlige samvittighet anes; han kommer kun med milde formaninger (fremfor å skjenne på sønnen) når Rikard har fått dårlige skolekarakterer. Avstanden gjør at begge må holde følelsene tilbake. Allikevel, etter som årene går, og faren stadig ikke vender tilbake, revner det litt for Rikard:

 

Jeg taaler det ikke længer, jeg har tiet længe nok men nu maatte jeg

«Dere maa komme snart!!

Nu har vi havt saa deiligt veir. Saa sundt og friskt.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Leseren tvinges til å sette ned tempoet

I brevvekslingen mellom far og sønn har Ask har valgt å beholde deres egne håndskrifter. Dette går absolutt på bekostning av lesbarheten. Allikevel, når leseren «tvinges» til å bruke tid på å tyde den gammelmodige håndskriften, forsterkes følelsen av nærhet. Nærhet til disse menneskene som en gang har levd og følt. Nærhet til en svunnen tid. Og hvorfor ikke unne seg et lite «tids-friminutt» med en bok som må leses langsomt? Kontrasten til dagens medie-virkelighet der vi kan skumme gjennom, lese store overskrifter og bytte tv-kanaler i kjapt tempo er stor. Og akkurat det inviterer til ettertanke.

Dette er en sterk og rørende brevveksling mellom far og sønn, med stemningsfulle illustrasjoner. Men det er også en brevveksling -kall det gjerne kommunikasjon, mellom vår (ikke-så-altfor-fjerne) fortid og nåtiden.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Underfundig om det å stole på sine egne vinger

av Katrine K

Vi har lest: Vulkanøya  av Jill Moursund

 

En dag kastet alle seg ut fra vulkankrateret og reiste til neste øy. Mamma også.

 

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildebok

Vi har alle kjent på følelsen av å være forlatt. Følelsen av å være alene tilbake når andre har reist, eller å føle seg utestengt mens andre har det gøy.

Jill Moursund er en norsk illustratør og forfatter som blant annet har laget bildebøkene Feber (2013) og Min venn reven og jeg (2011). I disse dager har hun gitt ut boka Vulkanøya, en bildebok som nettopp handler om opplevelsen av å føle seg forlatt, og hvordan man kan komme styrket ut av det.

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Alt foregår på en eksotisk sydlandsøy, der Lara og foreldrene hennes nettopp har ankommet. Foreldrene er vulkanologer og skal drive forskningsarbeid ved en stor vulkan. I mellomtiden må Lara bli igjen i bungalowen sammen med barnevakten: en eldre, lokal dame som snakker et fremmed språk. Lara er nemlig for liten til å bli med ut i felten. Som trøst har hun fått en liten glasskule med en mini-vulkan inni, og denne bærer hun med seg konstant fordi hun lengter etter foreldrene.

Lara vil ikke være for liten. Så dårlig gjort at hun må være igjen alene, hun gråter og hyler. Om kvelden, når barnevakten sover, rømmer hun ut i skogen, for å lete etter foreldrene og den store vulkanen.

 

Mellom trærne vokser mørket seg stort. Det gjemmer bort vulkanen, og månen forsvinner.

 

Frustrasjon går over i filosofi

Hva kan hjelpe, hvis du er ensom? Jo, for eksempel å bli venn med en annen som er like ensom som deg selv. I skogen treffer Lara et digert monster som også er ensomt og forlatt. Om dette monsteret er en fantasifigur, eller ikke, – ja det er ikke så nøye. Uansett, idet Lara identifiserer seg med det ensomme monsteret, begynner hennes egen modningsprosess. Hun kan ikke lenger bare tenke på seg selv. Gradvis blir hun så trygg og selvstendig at hun klarer å hjelpe monsteret. Snart putter hun trøste-glasskulen (og frustrasjonen) i sekken og begynner i stedet å filosofere litt over livet:

 

«det er ikke lyd i verdensrommet, » sier Lara og pakker den lille vulkanen ned i ryggsekken. «Stjernene eksploderer helt stille, visste du det?»

 

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Fra bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Illustrasjonene er vakre og underfundige, i en håndmalt collage-stil, og med farger som skifter fra de helt mørke, til de lyse, lette. Jeg liker aller mest de stemningsfulle nattebildene: den mørke skogen med de rare dyrene og stjernehimmelen, som har spennende, nesten selvlysende detaljer.

Lara lærer det store monsteret å fly, slik at det endelig kan finne tilbake til mammaen, og flokken sin. Og kanskje har hun også lært seg selv å fly samtidig, – for på samme måte som små fugleunger som en dag må fly ut av redet sitt, må også små menneskebarn en dag lære seg å stå på egne ben…

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk

Bildeboka Vulkanøya av Jill Moursund. Foto: Magifabrikk