Mens vi står på kjøkkenet og skjærer salma…

av Katrine K  

Vi har lest: Hva var det hun sa?  av Agnar Lirhus/Rune Markhus

 

jordelivet finnes, jordelivet finnes,

føtter i støvet, jordskokk finnes,

vi finnes og du, og drømmene finnes

uten ord, mening, uten

glemsel; hvem er vi som skal lagres i

evigheten,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det startet med Ingers alarm

I 1981 ga den danske forfatteren Inger Christensen (1935-2009) ut den rørende og rystende diktsamlingen Alfabet. Diktene handlet om menneskenes ødeleggende inngripen i naturen, med særlig referanse til atombombetrusselen. Alfabet var alfabetisk organisert og fulgte i formen et matematisk vekstprinsipp, kalt Fibonacci-rekken. Dette systemet fins i naturen og eskalerer hurtig til enorme proporsjoner (1, 2, 3, 5, 8, 13, 21, 34, osv). Christensen rakk “bare” å komme til bokstaven n i sitt alfabet, før systemet kollapset rent plassmessig: “nettene” er på 610 vers (neste bokstav ville ha hatt 987 vers…). Tallrekken var et underholdende konsept, men mest av alt fungerte den som en illustrasjon på hvor fort det kan gå å ødelegge naturen.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Eskalerende dikt om eskalerende klimakrise

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? av Agnar Lirhus (forfatter) og Rune Markhus (illustratør) ble i år gitt ut på H//O//F forlag. Boken er en dagsaktuell tolkning av Christensens Alfabet, og forfatteren Agnar Lirhus skriver i etterordet at han først og fremst har tenkt på arbeidet med boken som en oversettelse i tid. Frykten for at atombomben skal tilintetgjøre verden er ikke lenger like sterk. I våre dager er det heller den menneskeskapte klimakrisen som er den største trusselen. Allikevel, som i Alfabet, virker det som om menneskene er uberørte: “er det noen som vet hva vi skal gjøre?” spør Lirhus retorisk i etterordet. “Nei, ingen. Så vi fortsetter å gjøre som vi alltid har gjort”:

 

kveg blir drevet over

slettene, under

vann; jeg står på

kjøkkenet og skjærer

salma, finkutter

koriander,

risen fosskoker,

[…]

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt for de utrydningstruede

Teksten er oppramsende og suggererende; bokstavrim gjør at lesingen går nesten av seg selv, og avbrutte setninger leder oss videre til neste side. Lirhus bruker orginalens komposisjon, men har også tilføyd et par ekstra prinsipp: Boken er gjennomillustrert, og i tillegg har han innlemmet navnene på utrydningstruede arter.

 

[…]

Flerbrukshaller og fellesskapets fornuft;

feilene finnes, de grove, de systematiske,

de tilfeldige; fagrapportene finnes og framtiden;

og flagellatene finnes, anemonene finnes,

purpurrød og grønn hesteaktinie,

fiolett fjæresjørose, tenk et liv uten oss.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Et tegnet dikt

Boken er noe så sjeldent som en bildebok som ikke er en barnebok. Audiatur bokhandel presenterer boka som “et tegnet dikt, vendt mot både fortiden og fremtiden. Et ekko og en alarm”.

De følsomme, pastellfargede illustrasjonene til Rune Markhus underbygger den melankolske, foruroligende stemningen som preger diktene. I strek og form viser de hvordan naturen så forsvarsløst berøres av menneskenes forurensning; isen smelter, eksosen fordriver fuglene og søppelen flyter i havet. Ordene er sterke fra før, men føles enda sterkere med bilder til stede. “Været finnes” står det, og en kjempebølge kommer for å utslette deler av Pakistan og Tacloban:

 

Pakistan, Tacloban

 

Pakistan i

juli 2010

 

Tacloban den 8.

november 2013

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Det stumme skriket

Boken er et vakkert og tankevekkende bidrag til miljøkampen. Den er også en poetisk skildring av naturens “stumme” skrik og av menneskenes merkverdige nonsjalanse. De utrydningstruede artene skriker kanskje ikke på hørbar måte, ei heller den smeltende isen, eller det forsøplede havet. Men allikevel, – og det kommer så strekt til uttrykk i boken at det gjør vondt:

– skriket finnes.

Dikt- og bildeboken Hva var det hun sa (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Detalj fra dikt- og bildeboken Hva var det hun sa? (2014) av Agnar Lirhus og Rune Markhus. Foto: Magifabrikk

Fra Mummidalens mørke

av Katrine K

Vi har lest: Det usynlige barnet  av Tove Jansson

 

Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Den finlandssvenske forfatteren, maleren og illustratøren Tove Jansson (1914-2001) ville fylt hundre år i år. Hun er verdenskjent for de illustrerte bøkene om Mummitrollene, og for blant annet bildeboken Vem ska trösta knyttet? (1960). I 1962 ga hun ut den illustrerte boken Det osynliga barnet, som ble oversatt til norsk året etter. Det usynlige barnet (1963) ble oversatt til norsk ved Gunnel Malmström, og gitt ut på Aschehoug & Co. Boken er også blitt gitt ut på nytt i år.

Ni noveller med alvorlige temaer

 

Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk hjemmefra uten å forklare hvorfor og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

 

Slik starter “Hattifnattenes hemmelighet”, en av bokens ni noveller som alle handler om Mummitrollene eller andre fantasiskapninger, som Snusmumrikken og Filifjonka. Tove Jansson tar opp alvorlige temaer, som søskensjalusi, lengsel, sorg og ensomhet, – noe som gjør dette til en ganske mørk novellesamling. Boken er ikke åpenbart skrevet for barn, og de ulike novellene har heller ikke åpenbar sammenheng med hverandre. Den litt triste, underfundige og poetiske stemningen i tekst og tegninger, som så ofte preger Tove Janssons verk, er allikevel en rød tråd.

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Jenta som ikke kunne bli sint

Tittelnovellen “Det usynlige barnet” starter en mørk regnværskveld: Mummifamilien sitter på verandaen og renser sopp. Plutselig dukker vennen Tootikki opp, sammen med en usynlig jente som heter Ninni. Hun er blitt usynlig fordi den hjerteløse tanten stadig har skremt henne, med iskald ironi.

 

Hun var ironisk fra morgen til kveld og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne hun ikke se henne i det hele tatt.

 

Tootikki håper Mummitrollene kan få henne synlig igjen, og de tar henne imot med kjærlighet; Ninni blir straks et fullverdig familiemedlem. Mummimamma leter fram mormorens gamle notater, og finner en oppskrift på en kur som skal hjelpe “hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se”. Hun syr en søt kjole til henne, og gir henne epler og sukkertøy. Hun forteller også de andre barna at de aldri må snakke til Ninni om den fæle tanten.

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Sakte, men sikkert blir den sjenerte Ninni gradvis mer synlig, – først kommer føttene fram og så resten av kroppen. Kjærlighet og trygge omgivelser hjelper. Allikevel: ansiktet er fortsatt usynlig!

 

“Hun kan ikke leke,” mumlet Mummitrollet og var veldig skuffet.

“Hun kan ikke bli sint,” sa lille My. “Det er det som er i veien med henne. Hør her,” fortsatte My og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, “du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å slåss. Tro meg, du.”

 

Den frittalende Lille My har visst rett. På en familieutflukt til havet later Mummipappa som om han skal kaste Mummimamma i vannet. Ninni, som aldri før har sett havet, tror det er farlig. I fullt raseri biter hun derfor Mummipappa i halen så han faller i vannet. Akkurat da kommer endelig ansiktet hennes til syne! Når hun deretter ser det komiske i situasjonen, begynner hun å le, helt utstoppelig. Endelig får hun utløp for sine innestengte følelser.

 

“Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.”

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

 Lengselen etter å få være i fred

 

Det var engang en hemul som jobbet i et tivoli, men det behøver jo ikke alltid bety at man har det så forferdelig morsomt. Han klippet hull i folks billetter for at de ikke skulle kunne ha det morsomt mer enn en gang, og bare det kan jo gjøre en bedrøvet hvis man holder på med det hele livet.

 

Mange av fortellingene i boken skildrer karakterer som ikke helt finner seg til rette i livet og som lengter etter noe annet.  I “Hattifnattenes hemmelighet” drar Mummipappa langt av sted for å “finne seg selv”. “Hemulen som elsket stillheten” er en fortelling om en dagdrømmende hemul som ikke er tilfreds med livet som billettklipper på familiens bråkete tivoli. Familien tror at han elsker sin jobb, men hemulen gleder seg mest til å bli pensjonist, – da skal han gjøre akkurat det han har lyst til, i fred og ro.

 

 “Du er alene og har ingenting å gjøre,” sa de andre hemulene vennlig. “Så det kan vel kvikke deg opp å hjelpe til litt og være sammen med mennesker.”

“Men jeg er aldri alene,” prøvde Hemulen å forklare. “Jeg får ikke tid. Det er så mange som vil kvikke meg opp. Unnskyld, men jeg vil så gjerne…”

“Det er fint,” sa familien og klappet ham på skulderen. “Sånn skal det være. Aldri alene, alltid på farten.”

 

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Han trenger imidlertid ikke vente så lenge. Etter et åtteukers regnvær går tivoliet i stykker. Hemulen får tilbud om å være billettklipper på familiens planlagte skøytebane, men klarer heldigvis å takke nei. Han tar mot til seg og forteller familien om sin innerste drøm: han vil bygge verdens vakreste dukkehus. Dessverre begynner alle å le, og han føler at drømmen går i stykker. Allikevel får han endelig mulighet til å prøve ut ensomheten. Han får nøklene til farmorens forlatte, gjengrodde park og låser seg inn:

 

Han eide måneskinnet mellom stammene, han ble forelsket i de vakreste trærne, han bandt kranser av løv og hengte om halsen på seg, og han hadde nesten ikke hjerte til å sove den første natten.

 

Men det tar ikke lang tid før barna fra tivoliet dukker opp. De lengter etter sin snille “tivolionkel” og tror de gjør ham en tjeneste ved å gi ham bitene som de har samlet opp etter det ødelagte tivoliet. Nå håper de han vil bygge det opp igjen, i parken.

 

En tapt og underlig verden av tre, silke, ståltråd, papir og rustent jern. Den stirret bedrøvet og forventningsfullt på Hemulen og han stirret tilbake på den i panikk.

 

Men hemulen har jo endelig bestemt seg for å bare ta hensyn til seg selv – etter å ha stått på for andre hele livet. Han murer seg inne bak låste grinder og prøver desperat å bygge sin private hytte. Men han klarer ikke å konsentrere seg: de forventningsfulle barna sitter på gjerdet og følger med på alt han gjør. Hytta raser sammen, og han gir etter for presset. Av restene etter det gamle tivoliet, bygger han så opp et annerledes og fantastisk tivoli inne i sin egen park:

 

“Sett i gang,” sa Hemulen. “Men husk at dette er ikke et tivoli, det er stillhetens park.”

Illustrasjon fra novellen "Cedric" i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk

Illustrasjon fra novellen “Cedric” i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Magifabrikk