Sannheten bak speilet

av Katrine K

Vi har lest: Huset uten speil  av Mårten Sandén

 

Langsomme, drømmeaktige ettermiddager da gulvet ble et hav av liksomvann som jeg svømte gjennom, eller der skyene som dro forbi utenfor vinduet, var fantastiske steder med tårn og murer.

 

Boken Huset uten speil av Mårten Sanden

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mårten Sandén (f. 1962) er en svensk barnebokforfatter og låtskriver med psykologutdannelse. Han ga ut Ett hus utan speglar i 2012. Boken ble i år utgitt på Omnipax med tittelen Huset uten speil , i Trond Furus oversettelse. Omslaget er av den svenske illustratøren Moa Schulman.

En psykologisk spøkelseshistorie

En gang for lenge siden var pappas barnløse grandtante Henrietta en kjent skuespiller. Nå er hun over hundre år og ligger for døden, på loftskammeret i sitt store hus. Elleveårige Thomasine og pappaen har bodd hos Henrietta en god stund allerede, og nå har også hennes onkel, tante og søskenbarn flyttet inn for å ta farvel med den gamle. For barna er huset et perfekt sted å leke gjemsel i, med 19 rom, knirkende trapper og mørke garderobeskap.

 

Den store utfordringen for den som står, er å finne Wilma. Hun kan finne gjemmesteder som andre aldri ville tenkt på. En gang hadde hun lagt seg oppå strengene i flygelet i den nederste salongen og lagt ned lokket. Det var Erland som sto, og han fant henne aldri. Da Wilma fortalte hvor hun hadde vært, sladret Erland selvsagt til faren sin, onkel Daniel, og Wilma fikk skjenn.

 

Tanten og onkelen er utålmodige og tenker visst mest på arven. Thomasines pappa er fjern og tilbringer all sin tid oppe hos grandtanten. Stemningen er laber, og ventetiden føles tung. Men så begynner mystiske ting å skje: Barna finner et garderobeskap der alle husets speil er gjemt. Og gjennom speilene kommer de til et parallelt, speilvendt hus der den gåtefulle, matroskledde jenta Hetty bor. De som besøker det speilvendte huset, forandrer seg til det bedre. Thomasine får svar på noen etterlengtede spørsmål, og på et mystisk vis har den døende Henrietta en finger med i spillet…

 

Jeg hadde fulgt etter dem gjennom huset, gjennom rom etter rom fulle av møbler og bilder jeg aldri hadde sett. Det var Henriettas hus, men allikevel ikke. Omtrent sånn som at noe man egentlig kjenner godt, plutselig kan virke så fremmed bare fordi man ser det i et speil.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Mennesker med såre hemmeligheter

 

Vær så snill, hjelp oss, tenkte jeg og lukket øynene. Gjør oss til noe annet enn det vi er. Noe bedre.

 

Etterhvert skjønner vi at de ulike familiemedlemmene bærer på hemmeligheter, i form av psykiske spenninger eller ubearbeidede traumer. Thomasines pappa preges av hennes lillebrors død, en sorg som naturligvis også preger Wilma; de har begge to vanskeligheter med å gråte. Kusine Wilma føler seg alltid stygg, og har et dårlig forhold til sine foreldre. Femåringen Signe er engstelig og sier ikke et ord, mens fetteren Erland er slem hele tiden.

 

Livet er alltid der rundt omkring oss. Så mange menneskeliv at du aldri kan telle dem, og likevel kan vi alltid se det ufattelige rommet i hvert og ett av dem.

 

Boken <em>Huset uten speil</em> (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Boken Huset uten speil (2014) av Mårten Sandén. Foto: Magifabrikk

Det som står i veien for livet

Thomasine besøker Hetty og det speilvendte huset flere ganger fordi hun ønsker å forandre seg. Hun har nemlig ikke det livet hun ønsker. Men, noen ganger er det ikke en selv som er problemet:

 

“Det er ikke du som står i veien for ditt liv, som søskenbarna dine gjorde for sine,” sa hun. “Det er en annen.”

 

Pappaens ubearbeidede sorg står i veien for Thomasines livsutfoldelse. Han har aldri tillatt seg å kjenne ordentlig på savnet etter sin lille sønn og lever i en  boble. Når han blir med til det speilvendte huset, klarer han endelig å forsone seg med det som har skjedd:

 

Sorgen som hadde vært til stede i blikket hans så lenge, var der ennå, men det var noe nytt også. Eller rettere sagt, jeg så noe som hadde vært forsvunnet så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan det så ut.

Liv. Det var liv i pappas øyne igjen.

 

Symbolsk, underlig og drømmende

Man pleier å si at øynene er sjelens speil. Henrietta hadde plassert alle husets speil i et garderobeskap, i et rom som før i tiden {så treffende} ble kalt “the changing room”. Som i Narnia-bøkene kommer man til en annen verden via speilene. Kanskje prøver forfatteren å invitere oss inn til sjelen, inn til det aller ærligste. Rommene der er gjenkjennelige, men samtidig annerledes. Og som i drømmer blandes elementer fra fortid og nåtid, realitet og fantasi.

 

På vei opp gjennom huset gjentok jeg det Hetty hadde sagt til meg, nesten ord for ord. At våre liv er skår der bare en liten bit av noe større speiler seg. At det fins deler av hvert menneske som er usynlige for en selv. At vi trenger hverandre for å våge se.

 

Huset uten speil er en vakker historie, med filosofiske gullkorn. Den er også underlig, med avanserte tankesprang og til tider hemmelighetsfull logikk. Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest den. Forsto jeg egentlig poenget? Er historien troverdig? Og hva med meg, står jeg kanskje også i veien for mitt liv? Boken er ikke en typisk barnebok for de minste, men for store barn og ungdom tror jeg den vil være spennende og utfordrende, på en bra måte. Dette er en bok som går inn for å utvide leserens sjelelige horisonter. Det er da ikke verst.

Trailer

Den svenske utgaven av boken er illustrert, i motsetning til den norske. Da boken kom ut første gang i 2012, lagde det svenske forlaget Rabén & Sjögren, i samarbeid med illustratøren Moa Schulman en svært vakker trailer av boka. Jeg syns den kaster et oppklarende lys over både tema og innhold:

Rørende brevveksling mellom far og sønn – og mellom fortid og nåtid

av Katrine K

Vi har lest: Kjære Rikard  av Lene Ask

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Mine kjære papa og mama!

Jeg var saa bedrövet da dere reiste. Vi har det svert gilt her, vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mere at fortæle om

en kjærlig hilsen fra eders lille gut

 

Lene Ask (f. 1974) er en norsk fotograf, illustratør, tegneserieskaper og barnebokforfatter som har mottat flere priser for sitt arbeid. Tegneserieromanen Kjære Rikard kom ut på No Comprendo Press i 2014.

Hundre år gamle brev, som tegneserieroman

Utgangspunktet for Kjære Rikard er noen over hundre år gamle brev som Lene Ask fant i misjonsarkivet i Stavanger: en brevveksling mellom Rikard og hans far, misjonæren David Jakobsen.

Scenariet er temmelig tragisk og rørende. Rikard, født som misjonærbarn på Madagaskar i 1875, har nylig mistet sin mor etter hjemkomsten til Norge. Faren gifter seg snart på nytt og drar tilbake til Madagaskar for å utøve sitt misjonær-kall. Han etterlater sine tre barn, deriblant Rikard på syv, på et barnehjem i Stavanger.

Det kommer til å gå ti år før Rikard får møte faren sin igjen. Og ventetiden er lang, -for dem begge.

Glædeligt Nyttar lille Gutten min

Har du været ude rendt paa Sköitene nu i Julen?

Igaar fik vi Brev igjen fra Dig lille Richard

men det var et meget lidet Brev.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Lengselen mellom linjene – skildret i grå blyanttoner

For å holde kontakten, skal barna skrive brev til sin far og stemor annenhver uke, helst om hyggelige ting. Rikards første brev er også tilsynelatende muntre, men veldig korte. Det må ha vært vanskelig å skrive muntert for en liten, lengtende gutt. Lengselen ligger tydelig igjen i det uskrevne, mellom linjene, og visualiseres med Asks melankolske, følsomme blyanttegninger. Selv når Rikard leker på skøyteisen, omfavnes han snart av et stummende mørke.

Tegningene er flott og grundig utført – laget med utgangspunkt i ekte fotografier. Men Ask har drodlet videre på egen hånd: selv om illustrasjonene følger teksten, ligger det også andre historier her. Det er jo gjerne slik med brev, de inneholder kun en forkortet sannhet. Virkeligheten er så mye mer kompleks.

Farens dårlige samvittighet anes; han kommer kun med milde formaninger (fremfor å skjenne på sønnen) når Rikard har fått dårlige skolekarakterer. Avstanden gjør at begge må holde følelsene tilbake. Allikevel, etter som årene går, og faren stadig ikke vender tilbake, revner det litt for Rikard:

 

Jeg taaler det ikke længer, jeg har tiet længe nok men nu maatte jeg

“Dere maa komme snart!!

Nu har vi havt saa deiligt veir. Saa sundt og friskt.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Leseren tvinges til å sette ned tempoet

I brevvekslingen mellom far og sønn har Ask har valgt å beholde deres egne håndskrifter. Dette går absolutt på bekostning av lesbarheten. Allikevel, når leseren “tvinges” til å bruke tid på å tyde den gammelmodige håndskriften, forsterkes følelsen av nærhet. Nærhet til disse menneskene som en gang har levd og følt. Nærhet til en svunnen tid. Og hvorfor ikke unne seg et lite “tids-friminutt” med en bok som må leses langsomt? Kontrasten til dagens medie-virkelighet der vi kan skumme gjennom, lese store overskrifter og bytte tv-kanaler i kjapt tempo er stor. Og akkurat det inviterer til ettertanke.

Dette er en sterk og rørende brevveksling mellom far og sønn, med stemningsfulle illustrasjoner. Men det er også en brevveksling -kall det gjerne kommunikasjon, mellom vår (ikke-så-altfor-fjerne) fortid og nåtiden.

 

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserien Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk

Fra tegneserieromanen Kjære Rikard (2014) av Lene Ask. Foto: Magifabrikk