av Katrine K

Vi har lest: Vulkanøya  av Jill Moursund

 

En dag kastet alle seg ut fra vulkankrateret og reiste til neste øy. Mamma også.

 

Bildebok

Vi har alle kjent på følelsen av å være forlatt. Følelsen av å være alene tilbake når andre har reist, eller å føle seg utestengt mens andre har det gøy.

Jill Moursund er en norsk illustratør og forfatter som blant annet har laget bildebøkene Feber (2013) og Min venn reven og jeg (2011). I disse dager har hun gitt ut boka Vulkanøya, en bildebok som nettopp handler om opplevelsen av å føle seg forlatt, og hvordan man kan komme styrket ut av det.

Alt foregår på en eksotisk sydlandsøy, der Lara og foreldrene hennes nettopp har ankommet. Foreldrene er vulkanologer og skal drive forskningsarbeid ved en stor vulkan. I mellomtiden må Lara bli igjen i bungalowen sammen med barnevakten: en eldre, lokal dame som snakker et fremmed språk. Lara er nemlig for liten til å bli med ut i felten. Som trøst har hun fått en liten glasskule med en mini-vulkan inni, og denne bærer hun med seg konstant fordi hun lengter etter foreldrene.

Lara vil ikke være for liten. Så dårlig gjort at hun må være igjen alene, hun gråter og hyler. Om kvelden, når barnevakten sover, rømmer hun ut i skogen, for å lete etter foreldrene og den store vulkanen.

 

Mellom trærne vokser mørket seg stort. Det gjemmer bort vulkanen, og månen forsvinner.

 

Frustrasjon går over i filosofi

Hva kan hjelpe, hvis du er ensom? Jo, for eksempel å bli venn med en annen som er like ensom som deg selv. I skogen treffer Lara et digert monster som også er ensomt og forlatt. Om dette monsteret er en fantasifigur, eller ikke, – ja det er ikke så nøye. Uansett, idet Lara identifiserer seg med det ensomme monsteret, begynner hennes egen modningsprosess. Hun kan ikke lenger bare tenke på seg selv. Gradvis blir hun så trygg og selvstendig at hun klarer å hjelpe monsteret. Snart putter hun trøste-glasskulen (og frustrasjonen) i sekken og begynner i stedet å filosofere litt over livet:

 

“det er ikke lyd i verdensrommet, ” sier Lara og pakker den lille vulkanen ned i ryggsekken. “Stjernene eksploderer helt stille, visste du det?”

 

Illustrasjonene er vakre og underfundige, i en håndmalt collage-stil, og med farger som skifter fra de helt mørke, til de lyse, lette. Jeg liker aller mest de stemningsfulle nattebildene: den mørke skogen med de rare dyrene og stjernehimmelen, som har spennende, nesten selvlysende detaljer.

Lara lærer det store monsteret å fly, slik at det endelig kan finne tilbake til mammaen, og flokken sin. Og kanskje har hun også lært seg selv å fly samtidig, – for på samme måte som små fugleunger som en dag må fly ut av redet sitt, må også små menneskebarn en dag lære seg å stå på egne ben…